Opprop for bedre helsetilbud for mennesker med ADHD og autisme

Psykiatrien gjør folk både psyke og psykere. Det må endres nå!  

Det er massivt avslag med begrunnelse velfungerende og god CV, utredninger som er ineffektive ofte med konklusjon ut ifra behandlers egen mening om deg istedenfor resultatene på testene, feilbehandling og psykologisk manipulering, og utdatert kunnskap som fører til mer uhelse. Dette gjør oss sykere enn før vi kom inn i systemet. Mange står i dette i årevis, uten å bli hørt og tatt på alvor. Å leve et liv i psykiatrien er ikke et liv, og liv går tapt i overbehandling. Udiagnotiserte må tas på alvor og sendiagnotiserte må møtes på en verdig måte. ADHD og autisme er medfødt, og vi trenger å leve på en måte som øker vår funksjon. Men ved å behandle oss som nevrotypiske med kronisk depresjon blir funksjonstapet enormt. Følgeskadene er ekstreme!  Vi blir ikke trodd, og behandles psyke. Fordi målet er at vi skal kureres. En umulighet. Velfungerende avgjør ikke funksjonsnivå, eller om du trenger hjelp og støtte. Vi roper ikke om hjelp uten grunn. Og det hjelper lite å være diagnosert om du fortsatt går med ubehandla ADHD og/eller autisme.

Vi krever handling og endring NÅ:  

Å bli møtt med respekt, forståelse og omsorg!! 

• Å få lov til å være som vi er. ADHD kan ikke fikses eller fjernes, men må læres å leve med og ha mye mer tilpasninger enn andre uten disse utfordringene.  

• Egen handlingsplan og veileder for utredning, behandling og oppfølging av ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser (SOM SKAL UTARBEIDES AV/I SAMARBEID MED NEVRODIVERGENTE).   

• En mer effektiv og tydelig utredningsprosess  

• Brukerinvolvering (det er de som er født med ADHD og autisme sitter på kunnskapen, lytt til de)  

• Lavterskeltilbud i primærhelsetjenesten, med nært samarbeid med spesialisthelsetjeneste og spesialpedagoger. For alle aldre.   

• Mer kunnskap og forståelse rundt hormoner, ADHD, PMDD og overgangsalder mm! 

• Mer kunnskap, kompetanse og forståelse rundt nevrodivergente og tilleggsutfordringer. Fibromyalgi, utmattelse, tarmplager, muskelspenninger osv. 

• Spesialpedagogisk støtte. Spesialpedagoger er en helt nødvendig ressurs i møte med nevrodivergente. Voksne som barn.  

• Kunnskapsheving rundt voksne og nevroutviklingsforstyrrelser. Det nasjonale kunnskaps - og kompetansemiljøet må styrkes med riktig kompetanse. Riktig kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet, i barnehage, skole og utdanningssektor og arbeidsliv er avgjørende. Dette må sikres nå.  

• Bedre bruk av ressurser til utredning og støtte gjennom hele livet for voksne med adhd og autisme.   

• Egne tilbud for par og familier med nevroutviklingsforstyrrelser for å forebygge uhelse og relasjonsvansker på grunn av funksjonsnedsettelsene.  

• Samfunnet som helhet må få mer kunnskap om hva nevrodiversitet er og hvilke utfordringer det gir. Det er avgjørende at nevrodivergente forstås av folk flest for å redusere utenforskap, stigmatisering og diskriminering  

• Økt forstålelse og støtte rundt udiagnotiserte og sendiagnotiserte for å hjelpe disse etter årevis med feilbehandling og mangel på forståelse. Og at det fører til traumer som må møtes på en nevrodivergent måte.  

• Mer fokus og kunnskap rundt konsekvensene av et udiagnotisert liv, og utbrenthet!   

• Mennesker med nevroutviklingsforstyrrelser sees som en ressurs. Det må åpnes opp for egne tilretteleggingstiltak i møte med skole, utdanning og arbeidsliv for å øke fungering og redusere ufrivillig fravær og uførhet  

• Utfordringene med ADHD/autisme blir tatt på alvor  

• Forståelse for at nevrodivergente trenger en annen tilnærming og støtte for å klare og fungere, og at tiltak som fungerer støttes  

ADHD og andre nevrodivergente trenger en helt annen tilnærming enn nevrotypiske metoder. Udiagnoserte og sendiagnotiserte som fremstår velfungerende, blir dårligere med den hjelpa som tilbys i dag. De møtes ikke med respekt og forventes å klare seg selv fordi deres medfødte funksjonsnedsettelse ikke synes på utsiden. Dette er høymaskering i praksis.   

Nevrodivergente blir ikke tatt på alvor, og det får store menneskelige konsekvenser. Kunnskapen og behandlinga er utdatert og mangelfull. Det er et stort behov for å møte sårbare mennesker som sliter psykisk og med egen fungering på en måte som bygger opp, istedenfor å bryte ned.  Velfungerende mennesker blir påført skyld og skam. Er du sliten og utbrent blir du møtt med tvil og skepsis. Velfungerende mennesker med god utdanning og jobb blir avvist fordi de tilsynelatende ikke har problemer. Men har ofte mange sykmeldinger på cv'en fordi de kronisk må overkompensere for funksjonsnedsettelsen.  

Det må en holdningsendring til. Diagnosene er alvor for de det gjelder og kan i verste fall ende med selvmord. Å ha ADHD og autisme er svært inngripende i både individer og familiers liv. Å gå udiagnostisert gjennom et helt liv får store konsekvenser, og sluttsummen er ekstremt høy. Det er på tide at diagnosene taes på alvor!  

Mange står helt alene med strevet, for ingen forstår. De prøver å fungere og få hverdagen til å gå opp. Hele livet blir en kamp, og voksne som maskerer og mobiliserer strekker strikken til de blir syke av det. Fastleger skriver korte sykmeldinger for å få de raskt tilbake i jobb. Uten tilrettelegging i arbeidslivet, så blir man gående i en loop helt til man til slutt knekker. Igjen og igjen og igjen. Det finnes utallige historier om folk som strever med livet. Som gjør alt i sin makt for å fungere som andre. Familier rakner og relasjoner ødelegges på grunn av dette.   

Det står ikke på vilje eller intelligens, men funksjon. Derfor er kunnskap og forståelse om eksekutive funksjoner og maskering viktig å få inn i helsesystemet og skolesystemet. På grunn av ubevisst maskering og konstant overkompensering avvises mange til utredning og videre behandling. Daglig innsats for å fungere straffer seg, fordi du fremstår velfungerende. Som ikke har noen sammenheng i det hele tatt. Udiagnotiserte og sendiagnotiserte er totalt nedkjørt etter livets kamp.  

Er du allikevel så heldig å få utredning gjennom DPS, blir du møtt med mistro og tvil både før og etter diagnose. Mange går til timer i et år, mange har vært inn og ut i årevis. Men du blir ikke hørt. Fokuset er kun på angst og depresjon. Angst og depresjon er alltid er konsekvenser av noe annet, og vil aldri forsvinne om årsaken ikke tas på alvor. Årsaken bak må behandles for å oppnå livskvalitet. Å bli feilbehandla og feilmedisinert påfører traumer og varige mén, både psykisk og fysisk. Skader det verken er kunnskap eller forståelse rundt. 70 timer uten mål og mening på DPS kan garantert reduseres til 7 timer med riktig kunnskap og forståelse for nevrodivergens og tilpasset tilnærming.

Du tilbys medisiner, ofte med vonde bivirkninger. Per i dag er det tilbudet du får. Er du "heldig" får du samtaleterapi, uten verken mål eller mening, og ofte økt nedstemthet og aktivering. Psykoedukasjon i form av Pegasus-kurset er positivt for å møte likesinnede, men ellers et snevert tilbud til mennesker som hele livet har prøvd å optimalisere livet for å klare og fungere. Temaene som tas opp er tips og triks for hvermannsen av nevrotypiske. Det er lite fokus på mestringsstrategier for å kunne fungere i hverdagen for en nevrodivergent, og forståelse for hva vi trenger og hvordan vi fungerer.

Resultatet er en dårligere helse enn da du kom inn i systemet. Og systemet blir sittende i kroppen. Du blir helt nedbrutt. 

Nevrodivergens handler om eksekutive funksjoner og dopamin. Og for mange RSD (Rejection sensitive dysphoria/Avvisningssensitiv dysforiog) og PDA (pathological demand avoidance/Patologisk kravunnvikelse).   

Det vi trenger er støtte, forståelse, tid og omsorg. Og en hverdag tilpassa nevrodivirgente. Ikke psykologtimer med nevrotypiske psykologer og psykiatere som ikke har kunnskap om hva det er og hvordan det påvirker hele deg.   

Forslag til konkrete tiltak:  

Vi foreslår at nevrodivergente tas ut av psykiatrien og inn i egen avdeling, at kunnskapen økes og behandling styrkes. Det må riktig kompetanse og tverrfaglig samarbeid til i utredningen. Kompetansen MÅ komme fra nevrotypiske selv, ADHD og autisme.  

• En løsning er egen "frikortordning" for å sikre riktig støtte for alle som trenger hjelp til å leve med ADHD/autisme, og udiagnostiserte følgeskader. Veiledning av personer med ADHD/autisme selv er avgjørende for økt livskvalitet og fungering, og disse, oftest med privat foretak bør inngå i en slik ordning. Deres kunnskap må tas i bruk og tilbys alle.  

• Vi krever at behandlere som innehar kompetanse innen spesialpedagogikk med spesialisering i nevrodivergens og lang erfaring med dette er med i alle ledd. Og det er helt nødvendig at personer med ADHD og autisme selv er med i både utredning og behandling. Helt avgjørende i både utredningsprosessen og behandling/rekreasjon i etterkant for å håndtere symptomene og lære å leve med nevrodiversitet. Psykomotorisk fysioterapi er også en viktig ressurs om de innehar kunnskap om dette og tar deg på alvor.  

• Kunnskapen rundt ADHD og nevrodivergens må løftes i helsevesenet, barnehage, skole, studier og arbeidsplasser. Diagnosen påvirker livskvaliteten, og ubehandlet kan det få store økonomiske og menneskelige konsekvenser. Det er viktig at alle forstår.  

• Tilpasninger og støtte gjennom hele livet slik at symptomtrykket dempes. Det krever nevrodivirgente tiltak for effekt. Dette innebærer større grad av rekreasjon, egenpleie, fleksibilitet og skjerming gjennom hele livet for økt fungering for en med nevrodivergens

• En helhetlig tilnærming. ADHD og autisme påvirker alle aspekter i livet. Fra generell fungering til økonomi og fysiske plager. Det må forstås at de vi møter i helseapparatet må ha så grundig kompetanse på nevrodiversitet at de har det selv eller har jobbet/levd tett på i årevis.  

• Økt kunnskap generelt i samfunnet, og forebyggende tiltak i form av lett tilgjengelig informasjon til befolkningen. Kunnskapsformidling i alle ledd, også viktig at kunnskapen når medelever, kollegaer og andre relasjoner også.  

Per i dag søker folk hjelp via sosiale medier, da det er her informasjonen er lettest tilgjengelig og kunnskapen er oppdatert og kommer fra personer med nevrodiversitet selv. ADHD-veiledere online redder mange.   

De som har økonomi til det utredes privat og slipper belastningen med en lang og krevende prosess gjennom DPS. Men må du likevel på DPS for medisiner forkastes ofte privat diagnose og samme runddans med mistro starter. Forståelsen om du trenger mer støtte etter utredning er lavmål, og det gjør de fleste. Når dette faktisk er en funksjonsnedsettelse, og sendiagnotisering har sin pris. Nevner du ADHD, blir ufine. Mildt sagt!

Angst og depresjon er et resultat av ubehandlet ADHD, det er ikke rotårsaken til problemene. Får man riktig behandling kan man spare både tid og økonomi i helsesektoren. Med riktig kunnskap kan vi leve et liv uten å stadig måte forsvare og forklare oss. Og lære bruke styrkene våre istedenfor å kjempe konstant, med både symptomer og systemer. Vi psykeliggjøres og begrenses. Fokus på det riktige og viktige!

Forståelsen og kunnskapen rundt barn med nevrodivergens trenger like fullt å styrkes, drastisk. Her er det også mer gjetting og synsing enn god praksis, fordi kunnskap og kompetans mangler. Tidlig innsats er viktig!  

Lytt til de som lever med dette daglig og har erfaring i et liv inn og ut av systemet, og gjør endringer deretter. Dette er samfunnsøkonomi, som gagner alle!  

Signer oppropet i dag, og send videre til venner, familie og bekjente. La oss vise at vi er mange. Dette er alvorlig!  

______________________________________ 

Vi som signerer oppropet ber regjeringa komme med et tydelig svar og en plan for å øke forståelsen og styrke tilbudet for nevrodivergente! 

Oppropet vil minimum sendes til helseminister Ingvild Kjerkhol (Ap) arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap), kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), helseminister Ingvild Kjerkhol (Ap og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).  

Ønsker du, din organisasjon, forening eller annet å tilslutte eller støtte oppropet, eller ønsker du å dele din historie anonymt for å styrke vår sak? Ta kontakt! 

Bak oppropet står: 

Aina Nesmoen (Sendiagnotisert 49 år. Pegagog og designer. Utbrent på AAP)  

Maren Søhagen (ADHD-diagnose som 36 åring, etter årevis inn og ut av DPS og en kamp gjennom utdannelse og arbeidsliv.  Arealplanlegger med en CV som fører til mistro i alle retninger. Maskering og overkompensering holdt ikke lenger da mammalivet ble en realitet. Nå på AAP).  

Signer dette oppropet

Ved å signere gir jeg Maren Søhagen fullmakt til å overlevere informasjonen som jeg gir på dette skjemaet til de som har mulighet til å gjøre noe med denne saken.

Vi viser ikke e-postadressen din offentlig på nettet.

Vi viser ikke e-postadressen din offentlig på nettet.








Betalt annonsering

Vi vil annonsere dette oppropet til 3000 mennesker.

Lær mer ...