Stopp ufølsom boligpolitikk som tvinger Johanna til å flytte

Til den det måtte vedkomme!

Dette handler om en boligpolitikk som teller antall rom og kaller en bolig på 46 kvadratmeter for stor for en person fordi den har to soverom.

Personen det handler om – Johanna Engen – har gått fra å være uføretrygdet i mange år til å bli alderspensjonist. Hun har bodd 25 år på Kampen i Oslo og regner området for sitt hjem.

For noen år siden måtte hun flytte grunnet at hennes kommunale bolig skulle pusses opp. Det var da hun ble tildelt den «fatalt upassende boligen for en person» som gjør at de som tildeler kommunale boliger mener hun nå må flytte. En pakke altså, som kan flyttes rundt.

Johanna har uten hell selv prøvd å få «øvrigheten» til «å se lyset» - eller skal vi heller si «slå på lyset» og se tåpeligheten man her holder på med. For dette er tåpelig når man skaper usikkerhet ved å påby flytting for en dame på 68 år. Dette skaper utrygghet og det må da være lov å spørre: er lovverket fulgt?

«Et positivt vedtak om leie av kommunal bolig skal som hovedregel angi at søker skal gis en tidsbestemt leieavtale for 3 eller 5 år. Alle som får vedtak om kommunal bolig skal få tilbud om en boplan. Alle søknader må vurderes individuelt.

Søkere med varig behov for kommunal bolig skal som hovedregel, etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig. (…)

§12, Forskrift om tildeling av kommunal bolig i Oslo kommune, Oslo (fremhevet av oss).

Johanna er passert 60 år. Det er tidligere nevnt at hun gjennom 25 år har en tilknytning til Brinken, på Kampen. Er dette tatt med i den konkrete vurderingen dere har gjort når dere har bestemt at hun må flytte fordi leiligheten har to rom på sine 46 kvadratmeter?

Det er absolutt nødvendig at en prøver å vise menneskelighet når en tar slike avgjørelser, noe jeg tror lovverket har ment at en skulle gjøre. Hvor har menneskeligheten vært i denne avgjørelsen?  

Vi appellerer på det sterkeste til at Johanna Engens sak revurderes slik at hun kan fortsette å bo i boligen hun nå bor i og ikke får forringet levekvalitet ved å nok en gang måtte flytte og det til boliger av lavere standard omgitt av personer med lav boevne eller utenfor det området som hun har sterk tilknytning til etter mange år.