For Allia og Minnefrihet : retten til å velge hvordan vi sørger

Den 9. februar 2018 fikk jeg den verste telefonsamtalen i mitt liv. Min datter var død. Plutselig satt jeg og mannen min i en uutholdelig smertefull situasjon, tvunget til å planlegge begravelsen mens vi sørget over vårt tap.

I Norge gir Gravferdsloven oss to valg: kremering eller ikke, men uansett må de begraves. Loven sier at asken enten må bisettes eller under strenge krav spres - det er ikke lov å beholde den. Men hvorfor?

For meg var tanken på å måtte besøke en kirkegård for å være nær datteren min uutholdelig. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne ha urnen hennes hjemme hos oss. Skulle dette nå være live vårt, å kontinuerlig dra frem og tilbake til en gravplass? Skulle vi aldri kunne flytte? For å reise fra henne ville være totalt uaktuelt. Hvorfor skulle vi være bundet til et sted, en gravplass, for alltid?

I min stue står urnen til min trofaste schæferhund, tillatt og akseptert. Hvordan kan det da være slik at jeg kan ha asken til hunden min, men ikke asken til min egen datter?

De fleste av oss tenker ikke på Gravferdsloven før vi står overfor døden selv. Vi har utviklet en kultur hvor død og sorg nesten er tabu. Men døden berører oss alle. Det er ikke én riktig måte å minnes på, og nettopp derfor er det så viktig å endre denne loven nå. Vi burde alle ha retten til å velge.

Innsikt fra eksperter og historier fra andre berørte, har vist at tiden er inne for en endring. Andre land som Sverige, Storbritannia, USA, Canada;Australia (for å nevne noen), anerkjenner behovet for personlig frihet i sorgen. Det er på tide at vi også gjør det. Vi må tillate folk å velge hvordan de vil minnes sine kjære, enten det er gjennom å beholde asken hjemme, spre den i naturen, eller ved tradisjonell begravelse.

Bli med oss i denne kampanjen for å endre Gravferdsloven. For retten til å velge, for friheten til å minne på vår måte.

Tonje Wyn-Jones    Kontakt personen bak underskriftskampanjen