Tusen takk for Norges Fredsråds engasjement for internasjonal rettferdighet. Jeg støtter helhjertet tiltaket om å granske Norges deltagelse i Libya-krigen og også at de ansvarlige politikere anmeldes for krigsforbrytelser mot menneskeheten. Norge må lære av de grove feilene vi begikk ved å gå til angrep i Libya og de ansvarlige må stilles til ansvar for sine handlinger. Å tie i denne saken er intet alternativ. Noen ganger må vi reise oss opp og vise at vi ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Spørsmålet om internasjonal rettferdighet handler ikke bare om vestlige lands rett til menneskeverd, men også land i den tredje verden sin rett til menneskerettigheter og beskyttelse fra vestlige demokratiers overgrep. Vedlagt min Aftenposten artikkel fra oktober, 2011:

NATOs overgrep i Libya. Aftenposten 27.10.2011

NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. For NATO har i vår levetid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.
Huntington påpekte i sin bok The clash of civilizations? fra 1996 at fremtidens konflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. NATOs krigføring i Libya er et grotesk eksempel på dette. NATOs krigføring i Libya kan ses som et eksempel på dette. Huntington sier at vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser, mens det dobbeltmoralsk presenteres som om det handler om verdenssamfunnets beste, demokrati og beskyttelse av sivile.
Man har skaffet seg legitimitet i FN til å angripe en stat basert på antagelser og forskutterte bevis, misbrukt FNs flyforbudsmandat og bombet Afrikas rikeste land sønder og sammen, bidratt til massemord på sivile, blandet seg inn i et lands indre anliggende ved ensidig å støtte den ene part og nå sist, støttet regimer som bryter enhver internasjonal regel for håndtering av krigsfanger. Hilary Clintons latter da hun hørte om Gadaffis død mens hun siterte Julius Caesar om sin egen rolle i saken, taler for seg selv. Tildelingen av Nobels fredspris til president Barack Obama, som har gitt USAs klarsignal til dette, fremstår som et betydelig feilgrep.
Huntington påpeker at i en global verden er den vestlige tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig. Den gir en kunstig legitimitet til å destabilisere nasjoner, bidra til krig og borgerkrig, noe som på sikt kan føre til Vestens eget fall. En annen statsviter, Robert Kagan påpeker vesten i det siste tiåret har ført en aggressiv og selvforherligende global politikk med det mål å forme en verden etter sine verdier, og har i denne prosessen har de tvunget andre til å bøye seg etter deres vilje på måter som var dømt til å fremprovosere et tilbakeslag. I en verden preget av ulike kulturelle, etniske og religiøse identiteter er det avgjørende at Vesten erkjenner at dens kultur og verdier er distinkt, men ikke universell. Den har råderett i den vestlige kultursfære, men ikke på alle andres territorium.

Den brutale lynsjingen av Moammar Gadaffi og hans sønn Muatassim bryter ethvert konsept om internasjonal rettferdighet, noe som ifølge CNN raskt har gitt Gadaffi martyrstatus i afrikanske og muslimske land, land som nå knapt våger å si et ord, hvilket ikke er underlig tatt i betraktning den nådeløshet Vesten har vist verden at vil ramme dem som sier dem imot. Og dette er demokratiets og menneskerettighetenes forkjempere? Det fremstår som utilgivelig kynisk når norske myndigheter krever at drapet ’undersøkes’ for å ’finne ut hva som skjedde’. Vi vet hva som skjedde – vi så videoen. En slik ’gransking’ kan mistenkes å ha som sitt virkelige mål å retusjere virkeligheten.
Alle er enige om at Gadaffi i likhet med vestlige ledere ikke var feilfri, han har blant annet fengslet meningsmotstandere uten lov og dom og håndtert opposisjonelle hardt, men han var også en sekulær modernisator. Dette utelates gjerne i vestlig presse, hvis ensidige mediedekning villeder vestlig opinion. Libya var før Vestens “humanitære bombing” Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia, gratis skole, helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinner, arbeidsledighetstrygd og stønad på $ 50. 000 ved familieetablering. 82 % kan lese og skrive. Sosialisten Moammar Gadaffi har latt oljerikdommen komme befolkningen til gode, store statlige utenlandsfond skulle sikre fremtiden. I de siste årene har man tilpasset seg Vesten, nedbygget hæren og åpnet for vestlige investeringer.
I den grad Gadaffi var en tyrann, viser Vestens maktovergrep at tyrannen ble fjernet av en enda verre tyrann. For det er lenge siden professor Jacob L. Talmon viste hvor lett demokratier kan bli totalitære, der arrogante politiske eliter utøver et nådeløst gruppepress mot både media og befolkning. Med Vestens nåværende aggresjonsstrategi, bør man i ærlighetens navn i det minste fjerne slagordene om håp om fred i Midtøsten. Libya-krigen vil med all sannsynlighet medføre betydelig militær opprustning i land som ikke tilhører den vestlige allianse, et sterkt voksende hat i fattige land mot neo-kolonialismen og en demokratisk innføring av militant islamisme i regionen som samlet øker krigs- og terrorfaren betydelig i årene som kommer. Det kan vi takke oss selv for.

Mvh Hanne Nabintu Herland,
religionshistoriker og forfatter
www.hannenabintuherland.no