Kjære Helseminister Bent Høie: opprop fra helsepersonell om forholdene innen psykisk helse.

Kjære helseminister Bent Høie

NRK rapporterte nylig om svært nedslående og alvorlige tall knyttet til selvmordsstatistikken i Norge. Tallene er i stor grad knyttet til pasienter i behandling i psykisk helsevern eller som nylig er utskrevet. Årsakene bak selvmord er sammensatte. Menneskesinnet er komplekst og psykisk lidelse kan gi seg utslag i tilstander som er svært vanskelige å behandle, både terapeutisk og medikamentelt. Psykisk sykdom kan være dødelig, og som det er blitt sagt i flere sammenhenger, er det neppe mulig å fange opp og redde alle. Hvorfor klarer vi ikke redde flere?

Det finnes ikke enkle svar på det, og fremtidig forskning vil forhåpentligvis gi bedre svar, men i debatten finnes et tema som er utilstrekkelig drøftet, nemlig at behandlingssystemet vårt de siste 10 - 15 årene ikke lenger har lagt til rette for tilstrekkelig hjelp til de med størst lidelsestrykk over tid. Hva mener vi med dette?

Vi som har erfaring fra klinikkene, og som daglig treffer mennesker med behov for hjelp vet at selvmord og selvmordsfare oftest er knyttet til indre psykisk smerte som har utviklet seg over tid. Den kan ha forskjellige former og diagnoser, men tilstandsbildet er ofte preget av tilbakevendende eller vedvarende uutholdelige følelser blandet med desperasjon og håpløshet, og manglende evne til å regulere trykket selv. Mennesker i akutt krise trenger trygghet og stabilitet. Mennesker i kontinuerlig indre krisetilstand, trenger det desto mer. Trygghet og stabilitet i behandlingen forutsetter kontinuitet og mulighet for langvarige behandlingsforløp og behandlingsrelasjoner, relasjoner til én eller få behandlere man kan knytte seg til. Vi har i dag et helsevesen som ikke er i stand til å ivareta dette behovet.

I stedet har vi et system med så store kapasitetsproblemer at pasientene ofte må nøye seg med et minimum, og hvor behandlingsrelasjoner over tid sjeldent er mulig. Presset på den enkelte behandler på DPS eller BUP er for stort, tilbudet må spres på stadig flere pasienter. Trykket skaper overarbeidede behandlere som ofte balanserer på grensen til sykemeldinger og utbrenthet, noe som igjen øker faren for utskiftning og brudd i behandlingsforløp og relasjoner.

Som fagfolk vet vi at noe av det som hjelper er at vi tør, og klarer å være tett nok på til å møte smerten hos pasienten og forstår det språket som smerten er uttrykk for. Gjennom vår forståelse og relasjonen som oppstår i behandlingen, kan vi hjelpe pasienten til å forstå mer av seg selv, utvikle rom til å tåle egne følelser, og dermed bli bedre i stand til å holde ut, og til å søke fellesskap og meningsfulle relasjoner til andre. Vi vet at alt dette danner motvekt til de destruktive følelsene som fører til selvmord, og vi vet at det forutsetter at pasientene har tillit til oss, tillit som ofte må bygges over tid.

Men som fagfolk er vi også mennesker, og som mennesker blir vi berørt. Og vet at vi må la oss bevege for å være tett nok på til å kunne være til hjelp. Men arbeid med sterkt lidende mennesker med stort indre trykk er krevende. Det å tåle smerten, håpløsheten og desperasjonen, over tid, krever mentalt rom, emosjonelt overskudd og mulighet for å påvirke og regulere egen arbeidshverdag. Det krever sterke behandlingsteam hvor man kan bære den følelsesmessige belastningen sammen. Det krever tid og krefter til tenkning, pauser, tid til drøfting og veiledning. Tid til å treffe kloke beslutninger som er tilpasset pasienten, og som ikke bare er brannslukking. Og ikke minst krever det at rammene legger til rette for å invitere pasienten inn i tillitsbaserte, og ofte tidkrevende prosesser. At rammene sikrer at man kan involvere seg og ikke må tenke på utskrivning allerede ved oppstart fordi nestemann på ventelisten allerede har stått klar lenge. Behandlere som er overarbeidede og må beskytte seg mot å involvere seg i pasientene for selv å overleve i en altfor presset hverdag, gir ikke god behandling. Det skaper skuffelser, fortvilelse, ensomhet, og enda større håpløshet og mindre tro på at noe nytter.

Så kjære helseminister Bent Høie: Vil man ta vare på pasientene, må man faktisk ta best mulig vare på de som er pasientenes behandlere for at de skal ha krefter og overskudd til det trykket, den smerten, angsten og aggresjonen som de skal møte, la seg bevege av pasientene og klare å romme dem. Det er ikke dermed sagt at om vi bare hadde et romsligere helsesystem kunne alle selvmord vært unngått, men ivaretakelsen av fagfolkene og tilpasning av rammebetingelsene har vært et helt fraværende tema i denne debatten.

Ja, det er fortsatt mye vi ikke vet, men noe vet vi faktisk, og det er på et vis veldig enkelt: Presset på den enkelte behandler og manglende kapasitet til å gi pasientene den behandlingen de trenger, er en av faktorene som bidrar til mislykkede behandlingsløp, og dermed økt selvmordsfare når håpløsheten er størst. Er det ikke på tide å tørre å snakke om dette? Selv om forandring vil koste penger? Vi har vel strengt tatt ingen tid å miste. Eller?

(Innlegget vil bli publisert i Dagsavisen. Siden dette er ment som et innlegg fra helsepersonell, bes alle om å signere med tittel. Signaturer uten tittel eller av andre end helsepersonell, vil bli tatt ut.)

Signer dette oppropet


ELLER

Din e-postadresse vil ikke bli publisert på vår side. Uansett, så vil forfatteren av underskriftskampanjen se all informasjon du oppgir i dette skjemaet.

Du vil motta en e-post med en link for å bekrefte din signatur. For å sikre at du mottar e-postene våre, vennligst legg til info@opprop.net i adresseboken din eller i listen over trygge avsendere.
Facebook