Vi krever handling for Gaza

Kjære, Jonas, du som er øverste leder i landet vårt.

Det er natt nå, og kanskje du sover. Nettene mine er tunge denne sommeren. Jeg sover lite. Mest har det vært en blanding av mareritt, hvile noen timer, redsel for det som kommer, og mange samtaler på dårlige internettlinjer til Gaza.
I natt har jeg bladd i et gammelt album med bilder fra en middag i Khan Younis. Fire søstre og deres foreldre har laget Maklooba og jeg er der på middag. Jeg tror bildet er fra 2019.
Jeg har spist mange middager hos denne familien i Gaza gjennom årene. De er min palestinske familie.
Jeg fikk en ny invitasjon til Maklooba av den samme familien i natt. En invitasjon til å komme tilbake og dele et måltid med dem. De sover heller ikke.
Men deres netter er så uendelig mye verre enn både det du og jeg kan klare å forestille oss.
Likevel inviterer de på middag.

Hvis de overlever.

Kjære, Jonas.
Du har, i større grad enn meg, en mulighet for å påvirke det. At de overlever.
Du har en makt jeg ikke har. Du kan bruke all den makten på å gjøre en forskjell. Selv om det skulle bli det siste du gjør som politiker. Du kunne valgt å tromme sammen til en stor pressekonferanse og annonsert at Norge kommer til å gjøre ALT vi kan for å hjelpe Gaza å overleve. Du kunne sagt at vi i Norge ønsker å lage en luftbro fra el Areesh til Oslo for dem som trenger medisinsk behandling. Du kunne sagt at oljefondet umiddelbart trakk ut sine investeringer fra israelske selskaper. Du kunne annullert frihandelsavtalen Norge har med Israel. Det er så uendelig mye du kunne gjort, Jonas.
Det er forresten ikke en helt ukjent familie for deg heller. I din nyttårstale i 2023 delte du 14-år gamle Marias brev med landet. Maria er barnebarn og tantebarn av kvinnene på bildet. Hun skrev til deg for snart to år siden at 35 av hennes venner og familiemedlemmer allerede da var drepte.
To år er lenge, og mange flere har blitt drept siden da. Men du og de som styrer sammen med deg, gjør ingenting. Ingenting. Ingenting!
Jeg klarer ikke å forstå det.
Pensjonen jeg en dag er ment å motta, kommer jeg aldri til å kunne ta i mot.
Som offentlig ansatt lege, har jeg denne sommeren lurt på om jeg i det hele tatt kan fortsette å jobbe for den norske staten. Alt jeg har trodd på er en løgn.
Det føles helt absurd å skrive et brev til deg på sosiale medier i håp om at det skal nå deg, og enda mer naivt, at det skal forandre noe i deg. Et desperat håp om å nå pappaen, bestefaren, eller onkelen i deg. Et håp om at du kjenner på hvordan det ville være å sende brev ut i natten for å trygle noen om å bruke makten sin for å la dine barn leve?
Vi har liten tid, Jonas. Bare de siste 72 timene har fire barn sultet ihjel. Det burde være unødvendig å fortelle deg at de er sultet ihjel intensjonelt av et regime du ikke bryter alle forbindelser med. For det vet du allerede. Men det er enda barn som kan overleve, om du bare begynner å gjøre jobben du er valgt til å utføre. Å være en leder.

vi som signerer dette brevet krever at du handler i henhold til folkeretten.

At du, som Norges statsminister, sørger for at Norge følger FNs direktiver og krav. 

vi krever at du bruker din politiske makt til å gjøre alt du kan for å legge press på Israel for å få inn mat, medisiner og rent vann til Gaza umiddelbart.
 
vi krever at du gjør alt i din makt for å stanse det pågående folkemordet. 

Hanne lossius    Kontakt personen bak underskriftskampanjen