Støtt en offentlig utredning av ruspolitikken for et lovverk i tråd med menneskerettighetene og grunnlovens betingelser

Etter at verden i over 50 år har drevet en krig mot narkotika er det stadig mer som tyder på at denne tilnærmelsen har gjort vondt verre. Vi vet for eksempel i dag at det store flertall av fagfolk konkluderer med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken). Sammenligninger med andre land, samt historisk utvikling, viser at kriminaliseringen ikke har hatt tiltenkt effekt på tilbuds- og etterspørselsproblematikken, men at den i stedet har påført samfunnet en rekke uheldige skadevirkninger som økt organisert kriminalitet, miljøødeleggelser, politisk korrupsjon, og produksjonen av utgrupper. For de forfulgte grupperingene på sin side har forbudet resultert i mer sykdom, stress, og dødelighet enn de illegale stoffene alene ville gjort, og når vi videre vet at alkohol og tobakk på hver sine områder forårsaker mer skade på brukere og samfunn vet vi også at det ikke finnes et rasjonelt skille mellom hvilke stoffer som er legalisert og hvilke som er kriminalisert.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv er dette meget uheldig. Det samlede oversiktsbildet forteller oss at en helsepolitisk tilnærmelse i alle tilfeller er mer hensiktsmessig, og det betyr at forbudslinjen har et økende forklaringsproblem målt opp mot prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett, og frihetspresumpsjon—selve bærebjelkene vår vestlige samfunnsorden er bygget på.

Ifølge menneskerettighetene er nemlig all usaklig forskjellsbehandling strengt forbudt. Loven må være det minst mulig inngripende tiltak som er egnet til å bøte på problembildet, og det er opp til staten å sørge for at den har gode grunner for å straffeforfølge en hel befolkningsgruppering som om de var kriminelle elementer. Ikke bare det: Så lenge den forfulgte grupperingen gjør gjeldene at dens medlemmer er utsatt for en vilkårlig straffeforfølgelse har de krav på et effektivt rettsmiddel. Dette betyr at de har krav på en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon til å se nærmere på rettighetsbildet deres, og problemstillingen skal bli avgjort av en menneskerettighets analyse—en såkalt forholdsmessighetstest.

Dette er utgangspunktet vår rettsstat bygger på. Det er da høyst betenkelig at stadig flere internasjonale grunnlovsdomstoler (etter en slik analyse som nevnt over) konkluderer med narkotikalovene er uforenelige med menneskerettighetskonvensjonene og statens folkerettslige forpliktelser. Bare i fjor kom slike dommer fra Georgia, Mexico, og Sør-Afrika, mens norske rusbrukere i en 10 års tid har forsøkt å få politikerne til å se nærmere på problemstillingen her til lands.

Den norske stat har imidlertid ikke lyttet til rusbrukerne. Av denne grunn har flere bruker- og menneskerettighetsorganisasjoner på det ruspolitiske feltet gjort hva de kan for å minne politikerne om situasjonens alvor, samt behovet for at de lar en grunnlovskommisjon se nærmere på problemstillingen. Heller ikke disse har lykkes. Vi skal ikke her gå inn på alle de gangene staten har nektet å anerkjenne sine menneskerettslige forpliktelser på det ruspolitiske området. (se www.arodpolicies.org/norwegian-authorities for mer om dette) Men at norske myndigheter har et urimelig behov for å se vekk fra den forfulgte grupperingens rettighetsbilde fikk vi igjen bevis på under den politiske prosessen som ledet frem til opprettelsen av Rusreformutvalget. Under høringsrundene kom flere interesseorganisasjoner med påstander og dokumentasjon som tydet på at lovforslagene gikk alt for kort i å tilsikre borgernes rettighetsbilde, og sett fra grunnlovens perspektiv var politikerne da forpliktet til å opprette en NOU som befattet seg med helt grunnleggende parametere, det vil si, med hvilken rett staten i utgangspunktet nektet folk selvbestemmelsesrett i disse spørsmålene.

Til tross for at flere interesseorganisasjoner gjorde oppmerksom på dette, nektet imidlertid politikerne å reflektere over denne biten av problemstillingen og de nedsatte heller et utvalg—Rusreformutvalget—som fikk et meget snevert mandat, ett som var trygt etablert innen de parametere som forbudslinjen definerte.

Det er sånn sett mye som tyder på at rettighetsbildet til rundt 300.000 nordmenn vil bli ignorert også i denne omgang. Allikevel har norske jussprofessorer, leger, og kriminologer påpekt at rundt 90 prosent av overdosedødsfallene her til lands skyldes forbudslinjen, og selv mer fremsynte politikere har konstatert at hundrevis av liv vil gå tapt mens Rusreformutvalget gjør sine vurderinger. For å tilsikre den forfulgte grupperingens rettighetsbilde går derfor nå PASCAN og AROD—to brukerorganisasjoner på rusfeltet—til dette skritt og starter en underskriftskampanje som vi håper resulterer i et mer uttrykkelig folkelig krav om at politikerne tar sine menneskerettslige forpliktelser på det ruspolitiske området på alvor.

Vi ber, med dette, om en offentlig utredning av ruspolitikkens forhold til menneskerettighetene—en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon som skal se nærmere på befolkningens rettighetsbilde. Og om du som borger er enig i dette, om du vil gi en stemme til rettsstatens grunnprinsipper, menneskerettighetene, og politisk umyndiggjorte grupperinger, så vennligst skriv under på dette oppropet.

Roar Mikalsen, Alliance for Rights-Oriented Drug Policies (AROD)    Kontakt personen bak underskriftskampanjen