Er det forskjell på barn - De som skal beskyttes og de som vi sender tilbake til en krig de aldri ha

Er det forskjell på barn – De som skal beskyttes og de som vi sender tilbake til en krig de aldri har bedt om?  

Fra en dag til en annen kan tilværelsen for en enslig mindreårig ungdom knuses. Hvordan tenker en 17-åring som får vite at han om et år kommer til å sendes til Afghanistan, uavhengig av hvor han har vokst opp og hva han gjør i tiden fram til han fyller 18 år? Hvordan påvirkes hverdagen til en ungdom som har blitt fratatt alt håp? Vi som skriver dette er lærere som føler et behov for å heve våre stemmer. Vi jobber hver dag med elever som har flyktet fra sitt eget hjemland, og som har opplevd situasjoner der det har vært fare for liv, kropp eller helse, både under krigen og under flukten. Mange har mistet flere av sine nærmeste og dagene veksler mellom håp, glede, savn og sorg. Nå oppholder de seg på asylmottak og hverdagen er preget av usikkerhet. Det dreier seg om sårbare barn/ungdommer som forsøker å overleve i en verden som har blitt uoversiktlig og utrygg. Disse barna og ungdommene har blitt en naturlig del av skolens virksomhet, enten det er i grunnskolen, innføringsklasser på videregående skoler eller i voksenopplæringene rundt om i landet.

 

 

Vårt oppdrag som lærere er å ivareta disse barna på samme måte som vi ivaretar alle barn i den norske skolen. Vi skal ruste barn og unge til å møte livets oppgaver, gi dem meningsfull undervisning og opplæringa skal bygge på et menneskesyn som legger til grunn at alle elever er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig. For elevene handler det om å få muligheten til å lære, trives og få en normalisert hverdag i sitt nye lokalmiljø. Den flyktningepolitikken som drives i Norge nå, er på ingen måte forenelig med vårt arbeid, og derfor må vi si fra. Vi krever at Norge stopper utsending av barn til Afghanistan!

 

”Lærer, det går bra, du vet, vi er ikke norske barn, vi er bare flyktninger...” For oss lærere er disse barna fra Afghanistan ikke bare tall i statistikken Dette er ungdommer med masse ressurser, som fortjener et liv i trygghet og som ofte for første gang har fått en meningsfull, kontinuerlig utdanning. De gleder seg over å komme til skolen, de møter motiverte og med et håp om en framtid i Norge. Deres glede smitter over på alle i deres nærhet. Men, vi har også grått over historiene som de etterhvert klarer å sette ord på. Når elever sender melding klokka 12 på natta og trenger å prate fordi "deres folk "blir utsatt for gjentatte angrep i hjembyen, som ifølge norske myndigheter er helt trygg. Når de forteller at de har kommet hit for å slippe å bli soldater i en krig de aldri har ønsket. Mange risikerer å bli sendt til et land hvor de aldri har vært, og noen har flyktet fra sin egen familie i frykt for sitt eget liv, mens andre ikke har noen familie å komme tilbake til.

 

«Livet mitt har ingen farger, fortsatt» Hans nærmeste venn har fått avslag nummer to og venter på å bli sendt ut av Norge. Selv sitter han på et annet mottak og venter på en avgjørelse som vil ha alt å bety for hans framtid. Sannsynligheten for at han og andre afghanske ungdommer blir returnert er blitt større etter at norske myndigheter mener det er blitt trygt for afghanske flyktninger å vende tilbake. I mottak rundt i Norge bor nå unge gutter som går på skole, spiller ball og forsøker å innpasse seg lokalsamfunnet, samtidig som frykten for å få avslag på opphold øker. Mens tida går og de venter, blir situasjonen for denne gruppen vanskeligere og vanskeligere.

 

Vi skal beskytte alle barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, mot skader og overgrep. Vi kan ikke sitte på gjerdet og se på at noen barn behandles som mindre verdt enn andre. I og med innstrammingene i norsk asylpolitikk, spesielt ovenfor enslige mindreårige fra Afghanistan mener vi nå at skolen må si fra. Skal vi legge ned vårt arbeid som lærere og forberede elevene på et liv med våpen i hendene? spør lærere i Sverige. Store deler av Afghanistan kontrolleres av Taliban. I følge FN rekrutterer alle parter i konflikten, i alle deler av landet, barn i forskjellige roller. Skolesystemet er svakt og etniske skiller er sterke i Afghanistan. Hazaraene, som mange av våre elever tilhører, har vært utsatt for forfølgelser i Afghanistan, Pakistan og Iran i årevis. Det siste året har det vært flere angrep rettet mot Hazara og shiamuslimer. FNs høykommissær for flyktninger UNHCR kom i april i år med en rapport som fastslo at volden eskalerer i Afghanistan og at antall sivile ofre i 2015 var det høyeste på flere år. Utviklingen har fortsatt i første halvår i 2016, skriver UNHCR. Vi hører i nyhetsmeldinger at Taliban trapper opp. Landet rangeres som det fjerde farligste for etniske minoriteter. Dette gjelder blant annet hazaraer og noen grupper av pashtunere. Mange av våre elever har aldri bodd i Afghanistan som de nå risikerer å utvises til. De har vokst opp som papirløse flyktninger i et farlig Iran eller Pakistan og fått sin utdanning på et svart arbeidsmarked.  

 Midlertidige tillatelser til enslige mindreårige må stoppes. Økt bruk av midlertidig opphold til enslige mindreårige er i strid med Stortingets ønsker, og er skadelig for den som rammes og negativt for det norske samfunnet som helhet. Før sommeren stemte Stortinget ned forslaget om økt bruk av midlertidige oppholdstillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. I praksis ser vi at det skjer likevel. Ordningen strider mot FNs barnekonvensjon og barns rett til stabilitet og sikkerhet – og retten til utvikling og et godt liv. Ungdom med midlertidig opphold har svekket psykisk helse på grunn av den usikre tilværelsen, og det er økt fare for selvskading og selvmordsforsøk. Ordningen med midlertidige tillatelser kan innebære at en stor gruppe ungdommer vil leve i skjul, uten legalisert status. Midlertidige tillatelser får dermed samfunnsøkonomiske konsekvenser, blant annet økte utgifter til helseoppfølging. Vi som lærere protesterer mot den politikken som i dag føres, på tvers av barnekonvensjonen og grunnleggende norske verdier og uten en grundig analyse av konsekvensene for den enkelte og for samfunnet. Det er svært krevende for ungdommene med midlertidig oppholdstillatelse å integrere seg, siden den usikre situasjonen de lever i gjør det vanskelig å konsentrere seg om skole og fritidsaktiviteter. Det eneste rimelige alternativet er å la ungdommene avslutte sin utdanning. Deretter kan vi tilby støtte til å søke arbeid i Afghanistan eller Norge. Ikke tving dem til et land i terror og kaos, midt i deres studier og framtidsdrømmer. Under forutsigbare og trygge forhold blir disse ungdommene en ressurs for det norske samfunnet. Vi som undertegner dette vender oss til regjeringen med et krav om at de midlertidige tillatelsene stoppes og at tvangsutsending av mindreårige opphører umiddelbart. De signaler som regjeringen sender ut handler om et kaldt samfunn hvor vi kun tenker på oss selv. Det er ikke et samfunn som vi ønsker.  


ELLER

Din e-postadresse vil ikke bli publisert på vår side. Uansett, så vil forfatteren av underskriftskampanjen se all informasjon du oppgir i dette skjemaet.

Du vil motta en e-post med en link for å bekrefte din signatur. Vennligst sjekk innboksen din (og søppelpostkassen).
Facebook