Brudd på menneskerettighetene i norske fengsler under Covid-19 pandemien - krever tidligere løslatelse for innsatte.

Det er en stor og sårbar gruppe - både kvinner og menn - som under hele koronapandemien aldri har blitt nevnt i verken aviser eller på nyhetssendinger: innsatte i norske fengsler. Soningsvilkårene er betydelig forverret grunnet pandemien, og det er ikke slik at man skal straffes ytterligere fordi man alt er i fengsel. Straffen i Norge er frihetsberøvelse.

Soning under pandemien har vært meget strengere og hardere enn de forhold, vilkår og rammer som lå til grunn da straffen ble utmålt. Dette gjelder alle innsatte som har sonet under pandemien. Dessverre finnes det ikke noen organisasjon eller "fagforening" for innsatte. Vi har derfor ikke mulighet til å organisere oss og stå samlet om saker som angår mange. Det er få muligheter for oss til å øve press og innflytelse på politikere. Dette oppropet er derfor skrevet på vegne av innsatte i norske fengsler.

Spesifikke krav:

Vi krever fradrag for karantene/isolasjonsdøgn.

Vi krever at straffavbrudd for innsatte i risikogrupper under pandemien regnes som soning.

Vi krever fradrag for oppsparte permisjonsdøgn som ikke lar seg overføre.

Vi krever et prosentvist fradrag (30%) for antall døgn sonet i "lockdown" under pandemien.

Vi krever en paragraf i straffegjennomføringslovens kapittel 3A, som for all fremtid sikrer ovennevnte krav for innsatte og ivaretar innsattes rettigheter under utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Utdypende om saken:

Dette har aldri vært en aktuell problemstilling tidligere. Samtidig skal ikke dette gå utover dem som har sonet meget hardere grunnet nedstengning av fengsler og de derav meget hardere soningsvilkårene. Forsvarergruppen i Advokatforeningen har tatt opp spørsmålet om tidligere løslatelse for innsatte som har sonet under pandemien. Både Sivilombudet og Koronakommisjonen er også av den oppfatning at soning under pandemien har vært meget tyngre enn en "normal" soning.

Det er innført et nytt kapittel i straffegjennomføringsloven om "særskilte bestemmelser under utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom". Ikke et eneste sted står det noe om tidligere løslatelse eller avkorting av straffen som følge av de meget hardere soningsforholdene som følger av en pandemi.

I starten av pandemien ble innsatte med korte dommer løslatt før tiden. Disse fikk således straffreduksjon. Dette tilsier at samtlige innsatte som har sonet under pandemien bør løslates tidligere. Vi har likhet for loven i Norge, og dette prinsippet går ut på at lover skal gjelde likt for alle. Likhet for loven er en av menneskerettighetene.

Nesten samtlige innsatte i risikogrupper ble tvunget til straffavbrudd. Straffavbrudd er lite gunstig for soningen, da alt blir satt på vent. Dog kom liv og helse først. Straffavbrudd under pandemien bør derfor telle som soning. Enkelte innsatte ble tvangsflyttet til andre fengsler eller avdelinger. På denne måten fikk fengslene frigjort plass og kunne lettere organisere karanteneavdelinger og ha færre innsatte på hver avdeling.

Etter de første månedene, begynte fengslene igjen å ta inn nye innsatte. I de fleste fengsler fulgte da rutinemessig karantene i 10-14 dager, til tross for at dette ble frarådet av helsemyndigheter. Isolert 23 timer i døgnet, akkurat som i varetekt. Flere steder var det ikke tilsyn av helseavdelingen daglig, og vi viser her til Mandelareglene og WHOs midlertidige retningslinjer om Covid-19 i fengsler, som fastsetter at "isolerte innsatte skal ha tilsyn av helsetjenesten henholdsvis daglig eller to ganger om dagen". Koronakommisjonen konkluderer med at karantene, isolasjon og utelukkelse potensielt kan gi "betydelig skade for den det gjelder". Sivilombudet har flere ganger påpekt at isolasjon gir innsatte psykiske skader - både under og etter soning. Isolasjon som følge av Covid-19 pandemien bør trekkes fra straffen, slik det gjøres med isolasjon i varetekt.

Hovedregelen er at man har rett til å få besøk mens man sitter i fengsel, jfr straffegjennomføringsloven § 31. Norske fengsler stengte ned for besøk i mars 2020. Dette skulle kompenseres med såkalte "Ipadbesøk", det vil si videosamtaler. Ikke alle fengsler hadde dette systemet oppe og gå, slik at det for mange innsatte tok flere uker før de kunne ha en videosamtale med sine nærmeste. Videosamtaler er greit som et tillegg til ordinære besøk, men det kan aldri erstatte fysiske besøk. Jussformidlingen peker på at "fjernkommunikasjon ikke er tilstrekkelig for å ivareta den enkelte innsattes psykiske helse", samt at fraværet av kontakt med familie bryter med fundamentale menneskerettigheter. Vi viser også til Mandelareglene om en minstestandard for behandling av innsatte, som blant annet omfatter retten til å ha sosial omgang med andre mennesker. Som hovedregel har foreldre i fengsel rett til å møte barna sine en time pr uke, så lenge det er til barnets beste. Straffegjennomføringsloven § 3 sier at:

"Barns rett til samvær med sine foreldre skal særlig vektlegges under gjennomføring av reaksjonen".

Det varierer litt fra fengsel til fengsel, men de fleste fengsler har siden mars 2020 hatt helt stengt for besøk i til sammen 8-11 måneder. Da det åpnet for besøk igjen, var det med påbud om munnbind og plexiglass mellom innsatte og besøkende. Fra mars 2020 har det vært forbudt for innsatte i norske fengsler å ha fysisk kontakt med besøkende. Det var 1-meteren som gjaldt. Saksbehandler Ola Abrahamsen i Jussformidlingen uttaler at: "Kriminalomsorgen ivaretar ikke i tilstrekkelig grad de innsattes grunnleggende rettigheter under koronapandemien". Først i brev av 22.09.21 skriver KDI at det nå er "opp til innsatte og den besøkende å avgjøre om det er nødvendig og riktig å holde avstand". Per 10.10.21 er det ikke alle fengsler som har informert de innsatte om disse nye føringene.

Under nedstengningen av fengsler har det ikke vært noen progresjon for innsatte. Mange har mistet eksamener, frigangsjobber og undervisning. Innsatte har ikke hatt tilgang på nettundervisning. Koronakommisjonen konkluderte med at det er "klart at forutsetningen for rehabiliteringen av de innsatte har lidt i den aktuelle perioden".

Ifølge straffegjennomføringsloven § 33 skal innsatte kunne få permisjon dersom ikke sikkerhetsmessige grunner taler mot det. Permisjoner er viktige for tilbakeføringen til samfunnet, samt for å opprettholde kontakten med familie og venner.

Alt av permisjoner var inndratt i mange måneder. Da det så smått åpnet opp for permisjoner, ble det gjort nøye individuelle vurderinger i forhold til hver permisjonssøknad. Enkelte fikk permisjonen inndratt både dagen før og samme dag som de egentlig skulle på permisjon. Det har selvsagt vært en stor psykisk belastning å aldri være sikker på om man fikk den innvilgete permisjonen. Også for de innsattes familier og barn har dette vært en psykisk påkjenning. Enkelte fengsler har ikke fulgt de lokale eller nasjonale reglene, men har hatt egne og strengere regler. Mange fengsler har også hatt rutinemessig karantene etter permisjon - innelåst 23 timer i døgnet på en liten celle i 8-10 døgn. Oppsparte permisjonsdøgn overføres ikke automatisk til neste år - kun 5 døgn kan innsatte "ta med seg" videre. Overskytende permisjonsdøgn bør derfor også trekkes fra straffen.

En liten tankevekker er at alle innsatte skal bli noens nabo når de løslates. Er ikke samfunnet best tjent med at tidligere innsatte er best mulig rustet både psykisk og fysisk, at de fungerer i samfunnet, kan få seg en jobb og ta vare på seg selv? Uansett verken skal eller bør noen lide ekstra eller bli straffet hardere enn det som var utgangspunktet for straffutmålingen. Norge er en såkalt rettsstat med likhet for loven.

Vi må forvente en psykisk reaksjon på de inngripende tiltakene som har vært gjort overfor innsatte i norske fengsler. Det har ikke kommet noe tilbud om "krisehjelp" eller noen å snakke med. Alle har kanskje ikke vært innelåst på en celle døgnet rundt - selv om noen er det også - samtidig har disse nedstengningene vært som en eneste lang isolasjon.

KDI har bedt om at "enhetene opprettholder dialogen med den lokale helsetjenesten om egnede tiltak for innsatte i risikogruppene relatert til Covid-19". Mange innsatte i risikogruppen har ikke blitt kartlagt eller vært i dialog med helsetjenesten eller andre ansatte vedrørende egnede tiltak.

Innsatte i norske fengsler fikk straffene sine tilpasset den type tiltak og restriksjoner som var i norske fengsler på det tidspunktet straffen ble utmålt. Under pandemien har situasjonen vært en helt annen, og soningsforholdene har vært mye verre. Dette tilsier at samtlige innsatte bør få tidligere løslatelse. Sivilombudet sier at menneskerettighetene trumfer selv en pandemi. Vi viser også til Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 93, som begge sier at:

"Ingen må bli utsatt for tortur elle for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff".

Soningsforholdene for samtlige innsatte som har sonet under pandemien, er ikke i samsvar med slik de var da dommen ble avsagt i tingrett, lagmannsrett eller høyesterett. På vegne av innsatte i norske fengsler, fremmer vi kravet om tidligere løslatelse grunnet de umenneskelige soningsforholdene under panademien.

Signer dette oppropet

Ved å signere gir jeg Camilla Hovd fullmakt til å overlevere informasjonen som jeg gir på dette skjemaet til de som har mulighet til å gjøre noe med denne saken.


ELLER

Du vil motta en e-post med en link for å bekrefte din signatur. For å sikre at du mottar e-postene våre, vennligst legg til info@opprop.net i adresseboken din eller i listen over trygge avsendere.

Merk at du ikke kan bekrefte signaturen din ved å svare på denne meldingen.




Betalt annonsering

Vi vil annonsere dette oppropet til 3000 mennesker.

Lær mer ...