Opprop for en visjonær og bærekraftig filmpolitikk

Norsk film og tv-drama står i dyp økonomisk krise samtidig som vi opplever kunstnerisk og næringsmessig momentum. Vi krever at kulturdepartementet øker filmfondet, implementerer den vedtatte medfinansieringsplikten og får fart på omleggingen av insentivordningen.

Norsk film har aldri vært bedre.
Grand Prix i Cannes og massivt Oscar-buzz til Joachim Triers Affeksjonsverdi, Gullbjørnen i Berlin til Dag Johan Haugeruds Drømmer, Oscar for beste dokumentar til palestinsk-norske No Other Land, Emmy-nominasjon til Benjamin Rees Ibelin, fem priser i Karlovy Vary til Lilja Ingolfsdottirs Elskling og debutantpris i Cannes til Halfdan Ullmann Tøndels Armand. Norske serier hevder seg også i verdenstoppen: Fem av åtte priser gikk til norske produksjoner under årets Canneseries, og nylig ble Oro Jaska nominert til Internasjonal Emmy. Utenlandske medier og festivaler har søkelyset rettet mot Norge i påvente av det neste store.

Norsk film har aldri solgt bedre hjemme.
Da visjonen om 25% markedsandel for norsk film på kino ble lansert for 20 år siden, framsto det utopisk. Nå er vi der. I oktober 2025 gikk hver annen solgte kinobillett i Norge til en norsk film. 50% markedsandel! Norske kinoer er helt avhengige av sterke norske titler for å overleve. Det finnes 483 kinoer i Norge, spredt over hele landet. Folk flest går på kino. Kino er vårt mest tilgjengelige og desentraliserte kulturtilbud og treffer alle generasjoner. Hjemme i stua gjør norske dramaserier stor suksess. Årets titler som Rekviem for Selina, Nepobaby og Psykodrama har elleville seertall.

Norsk film har aldri solgt bedre ute.
Affeksjonsverdi er tidenes best besøkte norske film i Frankrike med god margin og har fått en knallåpning på amerikanske kinoer. Elskling ble satt opp på 3000 kinoer i Kina. 3000! Publikum over hele verden har blitt kjent med hovedstaden vår gjennom Oslo-trilogiene til Dag Johan Haugerud og Joachim Trier. Norske filmer og serier er uvurderlig Norgesreklame.

Norsk film er norsk kultur og identitet.
Antidemokratiske og autoritære krefter er på fremmarsj over store deler av verden. Å styrke kulturen bør være en like selvfølgelig del av beredskapen som matvaresikkerhet og forsvar. I Ukraina øker regjeringen derfor nå landets kulturbudsjett. Kultur reflekterer verdiene våre, er det som forener og definerer oss. I et fragmentert medielandskap er de store filmene og seriene samlende fellesopplevelser og referansepunkter. Norsk kultur står i en nordisk og europeisk tradisjon med dyp respekt for humanisme, likeverd og demokrati. Norsk film og drama er en sentral del av vår kulturelle beredskap.

Filmproduksjon i Norge (kan være) god business.
Norsk film- og dramaproduksjon er en betydelig sysselsetter. I tillegg genererer kinobesøk store inntekter, ikke bare for kinoene, men for kollektivtrafikk, næringsliv og serveringsbransjen. Og internasjonale storproduksjoner vil filme her! Vi har høykompetente, effektive og leveransedyktige filmarbeidere og storslått natur. Et internasjonalt publikum ser fjord og fjell og norsk arkitektur – det gir massiv gratisreklame for reiseliv med større gjennomsalgskraft enn betalt annonsering kan drømme om å oppnå.

Likefullt: I fjor satte bitte lille Island av 7,5 ganger flere kroner til sin filminsentivordningen enn oljerike Norge. Irland brukte 22 ganger mer enn oss. Fornuftig islandsk og irsk politikk, for det er grundig dokumentert at hver krone som refunderes fra den norske staten over insentivordningen gir en avkastning på 4,7 kroner, noe 35 andre land i Europa har forstått for lengst. I Norge går vi i motsatt retning: Der insentivordningen i 2020 fikk over 100 millioner over statsbudsjettet, er beløpet for 2025 nede i 66,8 millioner. Ordningen er verken forutsigbar eller konkurransedyktig, og vi mister verdiskaping både for filmindustrien og sekundærnæringer. Et bredt politisk flertall, fra SV til FrP, skriver i sine partiprogram at insentivordningen for film må styrkes. Når dette ikke tas tak i, går Kulturministeren mot Arbeiderpartiets partiprogram, norske filmarbeidere mister jobber, og staten går glipp av millioninntekter.

Norsk film er i krise. 
Den kunstneriske suksessen vi opplever nå er et resultat av tidligere regjeringers satsinger og en økonomisk virkelighet som har forsvunnet for lengst. Situasjonen i dag er en helt annen. Nå står norsk film i en desperat økonomisk krise. Prisstigning, svak krone, frafall i inntekter fra sekundærvisningsvinduet (tv, strømmetjenester, dvd-salg), et usikkert kinomarked post covid, lavere investeringsvilje fra distributører både hjemme og ute, samt et reklamemarked som har kollapset. Tilskuddsmidlene følger ikke engang prisstigningen. Resultatet er katastrofalt.

Konkurransen om produksjonsmidlene har blitt et blodbad. Det siste året har tildelingsprosenten hos Norsk Filminstitutt for produksjonsstøtte til spillefilmer ligget rundt 10%. Konkurranse gjør oss bedre, men ingen er tjent med et system der årevis med kostbart kreativt utviklingsarbeid med over 90% sikkerhet ikke går videre til produksjon. Vi går glipp av mangfoldige historier som ville gjort en forskjell for publikum, filmer som kunne bidratt til overskudd hos kinoer over hele landet, mens konkursspøkelset skraper på døren til produksjonsselskapene og folk mister jobben: 30% av fagarbeiderne har forlatt bransjen det siste året, 60% av de gjenværende vurderer å gjøre det samme. Dette er mennesker med uvurderlig kompetanse. Mennesker som ikke nødvendigvis kan erstattes dersom pilene skulle peke oppover igjen. Etterarbeidshusene legger ned funksjoner, må begrense nye investeringer og risikerer å sakke akterut. Infrastruktur og kunnskap det har tatt tiår å bygge opp er i ferd med å forvitre.

Og hva sier kulturministeren?
Lubna Jaffrey synes det er “bekymringsfullt” at folk mister jobben. Men samtidig sier hun det er “et spørsmål om det er riktig at staten skal stille offentlige midler til rådighet som erstatning for privat finansiering som har falt bort”. Og at hun ikke vil sette inn tiltak for en kortvarig krise.

Dette er ikke en “kortvarig krise”, men en fundamental endring av markedsvilkårene. Og vi ber ikke om almisser. Vi ber om en visjonær og bærekraftig filmpolitikk som ser både de kulturelle og økonomiske mulighetene i en næring i historisk kunstnerisk medvind.

Hvorfor tar det så lang tid å implementere medfinansieringsplinken? At “departementet har måttet prioritere andre oppgaver"; når bransjen står i en dyp krise er ikke et akseptabelt svar. Ordningen er vedtatt av Stortinget og vil ikke koste den norske stat en krone, men derimot bidra med friske, private midler til norsk film- og dramaproduksjon, dersom den implementeres kløktig.

Norsk film og drama er en framoverlent og grønn industri med et eksportpotensial som både sikrer sysselsetting, inntekter og sprer norsk soft power. I Danmark, Tyskland og England satses det nå enormt. Og da Danmark hadde sin filmstorhetstid på 1990-tallet ga danske politikere en ekstrabevilgning til dansk film på 450 millioner DKK for å ri suksessbølgen. Skal vi gjøre det samme, eller skusle bort en historisk mulighet, når det nå er vi som er best i Norden?

Og hvorfor ser kulturministeren investering i film og drama kun som en utgiftspost? En gjennomsnittlig norsk spillefilm får gjerne 20-40% av budsjettet sitt dekket gjennom forhåndstilskudd fra NFI. Resten kommer fra private investeringer, overnasjonale midler, internasjonale fond og forhåndssalg til distributører, salgsagenter og tv-kanaler. Disse pengene genererer igjen skatteinntekter, arbeidsgiveravgift, det gir inntekt til kinoene med ringvirkning. Men offentlige tilskuddsmidler er avgjørende for å utløse kapital, slik er det i alle europeiske land, også de mest folkerike. Og man får igjen investeringen! Som den britiske finansministeren Jeremy Hunt sier: «Our Creative Industry brings in £108 billion a year to help fund our public services and supports over 2 million jobs.»

Vi krever at:
- Overføringene til Filmfondet må økes i Statsbudsjettet for 2026. Dette vil være en umiddelbar og målrettet løsning på krisen vi står i. En målsetning bør være en årlig overføring til filmfondet på 1 milliard kroner.
- Kulturministeren umiddelbart prioriterer å implementere medfinansieringsplikten for strømmetjenestene som Stortinget har vedtatt.
- Kulturministeren umiddelbart prioriterer å få på plass en konkurransedyktig og regelstyrt insentivordning for film og tv-drama som reelt omfatter norske produksjoner.

Og dersom ikke Kulturministeren og Arbeiderpartiet er villige til å levere, ber vi om at de øvrige partiene på Stortinget tar ansvar. Forhandlingene om statsbudsjettet er i gang. Vi har ingen tid å miste.

Tonje Skar Reiersen, Yngve Sæther, Gisle Tveito, Eskil Vogt, Maria Ekerhovd, Hege Hvattum, Lise Fearnley, Kristine Knudsen, Eric Vogel, Andrea Ottmar, Arild Andresen, Ingvild Giske, Lilja Ingolfsdottir    Kontakt personen bak underskriftskampanjen