Nei til innstramming i vilkårene for familiegjenforening i Norge

Ved å lage disse reglene og kravene, tvinger dere folk til å sette livene sine på vent i flere år. 
I Norge markerer vi den internasjonale dagen for psykisk helse. Da er det også på sin plass å vite hvor psykisk tungt det er å stå i kø hos UDI for fam.gjenforening over lang tid, i mange saker flere år. 
Savnet, bekymringene, ensomheten og hvordan det påvirker hele hverdagslivet generelt. 
På videregående lærer man om menneskerettigheter, integrering og segregering. Menneskerettighetene sier at alle mennesker har rett til grunnleggende familieliv, og rett til å velge ektefelle uavhengig av rase, etnisitet, religion, nasjonalitet o.s.v. 
Når et menneske fra utlandet kommer til Norge, og evt. finner sin utkårede som de vil gifte seg med og dele resten av livet med, eller omvendt begynner en lang søknadsprosess. I mange tilfeller må de hjem til sitt eget hjemland for å søke derfra, og noen blir sendt hjem etter et 10-års langt ekteskap i Norge.
Hva gjør dette med integreringen og segregeringen?
Hva gjør dette med motivasjonen til å lære seg norsk og integrere seg i samfunnet?
Når man i noen år har lært seg norsk og blir sendt tilbake til sitt hjemland hvor de kun prater andre språk. Den psykiske påkjenningen gjør at motivasjonen og evnen til å lære og i det hele tatt leve synker.  
Alle som har studert pedagogikk vet at en person lærer best når de trives, men hvordan kan man trives når personen man vil dele livet med er på andre siden av jorden og du bare kan besøke dem noen ganger i året dersom du jobber? Noe du må for å leve om du ikke har grunner for at du ikke kan jobbe. 
Hva gjør dette med personen som sitter i Norge og venter? 
Hva gjør dette med nasjonalfølelsen din? Gjennom hele barndommen er vi opplært til å si vår egen mening, og stå for egne meninger. Vi har demokrati, vi er likestilte og ingen skal bli diskriminerte pga. rase, religion, nasjonalitet o.s.v. 
Og når man går på skolen blir man bombadert med reklame og historier om alle studentene som reise på studieopphold i utlandet. Det som man skal lære så mye av, både om seg selv, andre kulturer og land. Men visste du at 1 av 4 som tar studieopphold i utlandet finner seg kjærester/ektefeller med utenlandsk opprinnelse? 
Og hva sitter du igjen med når du da etter hundrevis av telefoner, lange ventetider, mailer og informasjonssamling om fam.gjenforening. 
Alle verdiene du har internalisert, viser seg kun å være dobbeltmoral. 
Vi er et demokratisk land så lenge du mener det samme som oss. 
Du kan gifte deg med den du vil, så lenge han er norsk, ellers må du ikke regne med å kunne bo sammen med han/henne. Iallefall ikke i ditt eget hjemland. 
Dine rettigheter blir større i andre land enn ditt eget hjemland. 
Du må gjerne si opp den beste jobben du noen gang har hatt, det spiller ingen rolle om du er høyt utdannet og har en stilling som er ettertraktet i Norge.
Og hva med barna opp i dette? Alle som jobber med barn, og institusjoner som involverer barn har plikt til å hele tiden jobbe for barnets beste. 
Er det barnets beste å sende ut barnets primæromsorgspersoner? Har ikke barnet rett til å bli kjent med sine egne foreldre? Har ikke foreldre rett til å delta i barnas liv?