Si nei til kommunen som vil tvangsflytte psykisk utviklingshemmet!

Politikernes i Nordre Follos sanne ansikter.  

Når du fjerner festtaler, honnørord, slagord og alt det fine våre politikere lover oss bare vi gir de vår stemme, og de når det kommer til realiteter der de skal stemme over ulike saker og viser oss hva de egentlig står for blir ikke historien alltid like vakker. Det er dette jeg ønsker å fortelle om i denne saken. Jeg har tillatt meg å dele historien i to der den første delen er omskrevet til en «eventyrfortelling» og del to viser hvor brutale og kyniske noen av våre lokalpolitikere (og kommuneadministrasjonens ledelse) faktisk kan være når de skal behandle noen av de aller svakeste av kommunens innbyggere. For min egen del må jeg vel bare erkjenne at jeg har vært naiv når jeg frem til nå har tenkt at det som skjer i denne saken hadde jeg aldri trodd var mulig at kunne skje. Her er historien: For en tid tilbake leste jeg i ØB at kommunen hadde pusset opp rådhuset for 50 millioner kroner og jeg husker jeg tenkte at syntes det var mye penger å bruke på et enkelt bygg, men «slo meg til ro med» at de var det vel sikkert nødvendig, og at det sikkert var lenge siden sist de hadde gjort nødvendig vedlikehold.  Noen uker senere leser jeg en annen artikkel der kommunen forteller at de pga. anstrengt økonomi er nødt til å innføre sparetiltak på en lang rekke områder for å gå i balanse i budsjettet for 2021. Samme dag får jeg en SMS fra helsedirektøren i kommunen som forteller at det er viktig at jeg møter på et informasjonsmøte der jeg vil få info om noe som er av stor betydning for meg rent personlig.  Jeg svarer selvsagt at jeg kommer til møte, og noen dager senere møter jeg opp til avtalt tid spent på hva som er så viktig at kommunen har bedt meg møte dem personlig. Etter å ha blitt tatt i mot og ønsket velkommen og litt innledende høflighetsprat får jeg endelig vite hva saken gjelder. Kommunen har nemlig funnet ut at de dessverre tenger huset jeg bor i og derfor ser seg nødt til å be meg flytte slik at de kan overta det. Jeg spør jo selvsagt hvorfor de trenger akkurat mitt hus, men det er de ikke helt sikre på. De skal tenke på det og bestemme etter at jeg har flyttet hva de skal bruke det til, men de tror kanskje at de kan spare noen kroner i budsjettet ved å gjennomføre dette. Selvsagt har de jo ikke noe ønske om at jeg skal bli husløs, så som erstatning for at de tar fra meg huset mitt vil jeg få en ny bolig av dem, men dessverre siden jeg bor i Ski, så er de litt lei seg for at min nye bolig ligger på Kolbotn. Men som plaster på såret så er den både nyere og finere enn der jeg bor i dag, men de beklager at det ikke er plass til familien min i den nye boligen så jeg må dessverre bo der alene. De andre familiemedlemmene vil få egne tilsvarende boliger i nærheten så vi kommer jo til å kunne treffes i blant. De regner med at etter litt tid så venner vi oss sikkert til det. I tillegg informerer de meg om at jeg dessverre pga. flyttingen ikke kan beholde den jobben og arbeidsplassen jeg har hatt og trivdes så godt i de siste 17 årene, men at jeg skal få en annen og ny jobb (omtrent som i dag, men med ny arbeidsgiver og nye kollegaer på et nytt sted) De er sikker på at hvis jeg gir det litt tid blir det sikkert er like bra som den jobben jeg har i dag. Jeg blir jo litt satt ut, men tenker at jeg kan jo ikke bare godta dette helt uten videre, så jeg spør om jeg her rett til å klage slik at jeg slipper å gå med på det kommunen har bestemt. Ja selvsagt har du det svarer kommunen, men da må du skynde deg for det (selv om vi- kommunen- har visst om dette i 6 måneder) er bare 2 uker til endelig beslutning i denne saken blir fattet, og vi beklager at vi av ulike årsaker (veldig utydelig/ ingen forståelig forklaring) ikke har kunnet informere deg om dette tidligere. ………………………………………………… Du som leser dette har sikkert for lenge siden både tenkt og skjønt at dette ikke stemmer, det kan umulig skje i dagens Norge, og det her du selvsagt rett i, ingen ville funnet seg i en slik behandling …………… Hvis man ikke er psykisk utviklingshemmet. Historien(og det gjør ikke saken bedre) er helt sann, bortsett fra en ting, bytt ut meg (som skriver dette) med svogeren min, en Psykisks utviklingshemmet mann på 42 år. Det er jo mye enklere og gjennomføre denne typen «grep» mot de aller svakeste av oss, de skjønner jo uansett ikke hva som skjer. Min svoger er uten språk (litt tegnspråk), har dårlig syn, liten mobilitet og er ikke i stand til å hjelpe seg selv med de enkleste gjøremål og trenger hjelp til det aller meste. Han bodde hjemme hos sine foreldre alt for lenge (vi måtte «krangle» med kommunen) før han omsider fikk sitt «eget hjem». De siste 17 år har han bodd på Langhus Bobase. En tilrettelagt bolig på Langhus sammen med to andre psykisk utviklingshemmede (som han ser på som «sin ekstra familie») med dyktig helsepersonell som har tatt vare på dem og gitt de en forutsigbar og trygg tilværelse og et godt liv. Nå skal dette legges ned for (kanskje) og spare noen «usle» hundre tusen i et kommunebudsjett som uten problemer finner 50 millioner til å pusse opp rådhuset (Hva med å nøye seg med 49 millioner-det hadde sikkert blitt bra da også) Når vi fikk beskjed om hva som skulle skje (på særdeles kort varsel) protesterte vi selvsagt og fikk faktisk kommunen med på å behandle og stemme over saken på nytt. Fra kommunens administrasjon ble vi bedt om komme med nye innspill fra vår side slik at de kunne ta det med den nye innstillingen de skulle sende til utvalget som skulle behandle og stemme over saken på nytt. Vi sendte da inn 3 stk. nye innspill som refererte til rettigheter for psykisk utviklingshemmede i henhold til HVPU reformen, og leste med forundring (kall det gjerne hakeslepp) i den nye innstillingen fra administrasjonen at; «Det er ikke kommet nye innspill fra vergene eller foresatte i saken.» MAKAN!!  Om vi i utgangspunktet hadde lav tillit til politikerne i saken, der forsvant jaggu all tillit til administrasjonen også. Når saken så skal behandles på nytt sitter vi spente og følger denne på kommune -TV, via videolink og det ble en sørgelig forestilling. Stor takk til mindretallet fra Høyre, FRP og Pensjonistpartiet som hadde satt seg godt inn i saken og tatt våre innspill til seg. Flere av dere hadde innlegg der dere sterkt støttet at man opprettholdt dagens botilbud og lot de som hadde hjemmet sitt der få bli. Dere argumenterte for menneskelige hensyn og at man må ta vare på de svakeste først og heller finne innsparinger andre steder i budsjettet. Nok en gang TAKK for at dere ser oss, forstår oss og støtter oss.   Flertallet derimot har jeg ikke et snev av respekt for, ingen av dere - IKKE EN ENESTE EN - ba om ordet og sa noe om hvorfor dere synes det er greit og «ta» fra de aller svakeste blant oss. Feigt er det eneste ordet jeg kommer på. Dere bare satt der musestille og stemte for nedleggelse når det kom til å skulle stemmes, og verst av alt dere kommer alle fra partier som ikke kan få snakket varmt og lenge nok om hvor viktig det er å ta vare på og gi verdighet, pleie og omsorg til svake, eldre og syke. ·         AP -partiet for vanlige arbeidsfolk ·         SV – partiet som stiller seg på de svakes side ·         KRF - partiet for nestekjærlighet og omsorg ·         SP – partiet som vil at alle skal kunne bo trygt der de selv ønsker ·         MDG – partiet som slåss for klima slik at vi alle kan ha en trygg fremtid   Jaggu sa jeg smør, det er noen ganger mange mil mellom liv og lære - SKAM DERE!   Dere stemte for å legge ned og ta hjemmet fra en (flere) av de svakeste blant oss, spre de til nye enheter der de ikke skal bo sammen lenger men sitte alene i nye fremmede leiligheter uten at de en gang forstår hvorfor. Dere kunne like gjerne gitt svogeren min den fineste toppleiligheten på Aker Brygge, det hadde ikke gjort noen forskjell, han ville ikke hverken kunnet ta den i bruk eller gledet seg over den, det han derimot hadde tenkt var hvor ble det av vennene hans som han hver dag har spist frokost og middag med og delt tiden sin med i fellesstuen. Den sorgen og det savnet er det han hadde følt, og ingen fortjener å oppleve slikt! Og dere våger å stå på valg-stands hvert 4 år og be om min tillit og respekt, aldri i verden om dere får den, jeg har nemlig sett hvor stygt det blir når politikere (det finnes heldigvis unntak) viser sitt sanne ansikt. I min verden er ikke tillit og respekt noe man ber om, det er noe man gjør seg fortjent til, og jeg lover av respekt for meg selv å jobbe med alt jeg eier og har av energi og ikke og gi meg i denne saken før absolutt ALLE muligheter for å få omgjort dette vedtaket er prøvd ut.   Det skylder jeg faktisk svogeren min! Takk for oppmerksomheten. Hilsen Erik Bull Simonsen