La uføre få mulighet til et verdig liv

Det er stadig snakk om å kutte her og der, reformere uføres utbetalinger og å gjøre endringer i denne. Somregel ender det opp negativt for dem som er ufør. Dette gjelder også for dem som er på AAP eller minstepensjonist. Denne kampanjen er for å markere at vi ikke ønsker å akseptere dette, og at det er et ønske om bedre utbetalinger som kan gi et verdig liv for de som er ufør. Under er en tekst som jeg håper alle som ikke er ufør leser. Den vil kunne forklare litt om hva vi går igjennomog tankene våre rundt det å være ufør. Kanskje det gjør at du lettere forstår hvorfor dette må kjempes for. 

 Når det gjelder rettighet til full minstepensjon må man ha jobbet i Norge i 40 år. Men det må det ikke glemmes at en ufør ofte heller ikke har hatt mulighet til å tjene seg opp til full minstepensjon. 

Regjeringen har også gått ut og sagt de vil foreslå å redusere minstesatsen for unge under 25 år som er nye på  AAP. De ønsker å redusere denne fra kr 198000,- til kr 130000,- Dette vil gjøre at mange småbarnsforeldre vil lide, og mange flere kommer under fattigdomsgrensen. Dette vil ikke ramme bare de som får mindre AAp, men og mange små barn. Spesielt om den som er under 25 og får AAP, også er alenefosørger. Signer dette oppropet for å vise at du er enig i at regjeringen går feil vei. Alle som er avhengig av støtte hos NAV må få mulighet til et verdig liv. 

 

Kjære politiker og du som er heldig nok til å ikke være ufør eller ha kjennskap til det å være ufør. 

 

De fleste som er ufør, er svært sjelden de som ønsker å være ufør. Flesteparten har vært igjennom år der sykdom eller skade har preget livet på et eller annet vis. Veldig mange av dem har kjempet mot egen kropp. Kroppen sier jeg er syk, ikke press meg, for det vil ikke gjøre meg bedre. De fleste har hørt om og lever daglig etter skjeteorien (en tekst som beskriver for eksempel energinivå, verd å google om du ikke har lest den), blitt dømt som late og generelt blir sett ned på. De har kjempet en lang kamp i helsesystemet for å finne ut hva som er galt med kroppen. Prøve å finne en måte å fremdeles kunne leve et "normalt" liv. De fleste ønsker å jobbe 100 %, komme hjem og gjøre det som trengs i et hjem,  det som trengs i en familie, og har ønske og behov for å være sosial på toppen av dette. Det første de fleste tar vekk er det sosiale. Når en prøver å overleve i en aktiv verden der kroppen ikke henger med, men hodet så gjerne vil, er det som regel det sosiale som er minst synlig at en skrenker inn på. I allefall i begynnelsen. Det sosiale er ofte det som ses som minst viktig. Veldig kjapt påfølger nødvendige ting som oppvask, klesvask, rydding, tørke støv osv. samme skjebne. For dem med familie, er barna alltid det viktigste, så det som trengs å gjøre for barna prioriteres, selv om det blir en tøff kamp med helseplager som resultat. Så begynner samvittigheten å spille inn. Tanker som “Hva tenker vennene mine om meg, nå som jeg ikke kan delta så mye som jeg gjorde før jeg ble syk?” “Er jeg en god nok venn når jeg stadig må si nei til sosiale aktiviteter?” “Er jeg en god nok forelder når jeg ikke klarer å delta på alt mine barns venner deltar på?” “Jeg kunne ønske huset mitt var renere og mer ryddig”…. slik fortsetter tankegangen. Fraværet på arbeid tar seg opp, kanskje for n-te gang. Det er tross alt en del år man går runder med seg selv, fordi man gjerne ønsker å være en del av det "normale", det som de fleste rundt deg tross alt klarer. Man føler seg som en feiler i samfunnet, for de andre klarer jo dette, hvorfor ikke jeg? På veien kommer diagnosene, utredninger, utprøvinger, testing, prøver og AAP. Noen er heldig og kan få medisiner som letter symptomer og plager, noen er uheldig og får beskjed på at det vil sakte gå mot slutten. Man har også en god del som havner midt i, som ikke blir hverken dårligere eller bedre, ett ingenmannsland. En del har litt effekt av en medisin, kanskje små endringer i dietten hjelper, kanskje kutte gluten og eventuelt melk hjelper? Kanskje det hjelper å kunne ut sukker? Kanskje lowfoodmap dietten hjelper? Kanskje trening hjelper? For noen hjelper ingen av delene. De må bare leve med kroppen, symptomer og plager som de har.

Uansett, når disse ender opp som ufør, har de allerede vært igjennom leiting etter diagnoser, prøve å finne måter å akseptere at kroppen eller sinnet er syk, og prøve å akseptere at de ikke være som “alle” andre. Utprøvinger og år på AAP, som for øvrig heller ikke er lett å håndtere økonomisk, og dømmende blikk i fra folk rundt, for en ser jo så friske ut på gode dager, for på dårlige dager å bli hjemme og ofte sengeliggende. Mange ganger opplever de også vantro fra leger, før man kanskje er så heldig å endelig blir trodd osv. Det er en tung og lang vei å gå. Veldig tung og lang. Som resultat ender dette ofte med at du får en utbetaling som kun dersom du er veldig heldig, kan gir deg nok til å klare å ha mat på bordet, tak over hodet og varme i hjemmet. Altså absolutt det basiske av det du trenger. I mange tilfeller ender du med å ikke ha nok til det basiske. Du får ikke noen ender til å møtes, du kutter alt som kuttes kan. Da må du krype til korset og søke sosialhjelp. Sosialhjelp er i seg selv en påkjennelse for de fleste, det å innrømme at en klarer ikke styre sin egen økonomi til å rekke alt en MÅ ha for å leve. Uføre og folk på AAP er allerede dømt i store deler av samfunnet, men nå skal du jammen i gang med enda en ting å bli dømt for, det å kunne overleve, å kunne ha det du eller din familie trenger. Har du spart penger av noe slag, må dette brukes først. Mottar du barnetrygd, husk at den trekker ofte inn som inntekt. Eier du hus eller bil? Vel, da er det mulig dette må selges, og du må flytte til det minste og gjerne mest utslitte krypinn du kan finne. Helst så rimelig som mulig, og ofte da utfor allfarvei, sp kostnader for transport går opp. Barn rives opp fra sitt nærmiljø fordi de må flytte for å ha råd til tak over hodet. Endelig er du klar for å søke sosialhjelp. Du må bare levere kontoutskrift for de siste 3 mnd, og i løpet av samme periode ikke ha vesentlige minibankuttak uten kvittering på hva de pengene er brukt på. Du skal legge ut om hva du bruker egne penger på. Det er da stor mulighet at du kan bli fortalt at du, fordi du tilfeldigvis handlet på meny en gang eller to, fremfor Rema1000, såhar du dårlige prioriteringer økonomisk, og må unngå det igjen. Poenget er at du føler deg uverdig, fordi du ikke har råd til hobbyer eller et sosialt liv som det er, så nå skal du føle deg enda verre med å søke sosialstønad.

Sist, men ikke minst, må det nevnes at en god andel uføre har vært igjennom traumatiske hendelser. Å skulle gå igjennom prosessene det er å godta at man er syk, gjennom systemet, kjempe mot kroppen osv, vil i mange tilfeller gi enda mer traumer. Det er et stress som er unødvendig. Å bli dømt av samfunnet er i seg selv en psykisk belastning, og uføre med traumatiske opplevelser trenger ikke dette på toppen.   

 

Hva tenker vi skal til? Gi uføre mulighet til å leve et verdig liv, ingen har bedt om å bli syk eller skadet, og falle utenfor samfunnet. Gi en stønad som gir mulighet til å ha et sosialt nøkternt liv. Sørg for at det er rom for en hobby eller fritidsaktivitet som gir hverdagen en positiv mening. Gjerne ikke en som koster mange 1000,- pr måned, men en som kan gjøre at de føler seg verdig. Kjære stortingspolitiker; Ville du likt å gå rundt å føle deg uverdig, uvelkommen i samfunnet, og alltid måtte snu og vende på hver eneste krone? Håpe du har råd til middag i dag også? Eller velge mellom måltid for familien for to uker eller betale strømregningen? La barna gå i bursdagsselskap for å ikke falle utenfor det sosiale på skolen eller i barnehagen, eller kjøpe middag for de neste 3 dagene? Hva om du har matallergier, men må spise det du er allergisk mot for å få økonomien til å gå rundt, selv om det gjør sykdomsbildet 100 ganger verre? Grunnstønaden dekker tross alt ikke mye. Dette er hverdagen til mange uføre. (og minstepensjonister eller dem som er på AAP) Er dette det du mener er til det beste for vårt langstrakte Norge? Håper ikke det. Håper du gjør noe med det NÅ! Blir dette ikke tatt tak i, så er jeg redd dette vil ende med katastrofe. Ikke bare for hvert enkelt uføre, AAP mottaker eller minstepensjonist, men også for landet du styrer. Slik det nå er, vil det gi store ringvirkninger innen Norges økonomi. Det vil føre til flere innleggelser, økte ytelser på sosialhjelp, økt hjelp til de trygdedes barn... med andre ord en ond sirkel. Vi uføre har ikke bedt om å bli ufør, vi ønsker bare å være en del av samfunnet med verdighet og ikke skam!!

 

Etter 4. oktober 2019 vil denne underskriftskampanjen avsluttet, og dette vil bli overlevert til stortinget/regjeringen. Alt informasjon og kampanjen i seg selv vil bli slettet når regjering/storting har fått dette og fremming av denne saken ikke lenger er formålstjenelig. 

Takk for hjelp til redigeringav teksten, Nina og Liv. :)

Facebook