Nei til reservasjonsrett for fastleger

Da jeg startet på medisinstudiet i Trondheim fikk jeg høre noe jeg tok til meg: Vi er leger. Av og til betyr det at vi må yte tjenester som går mot hva vi personlig er komfortable med. Hvis vi ikke klarer å forsone oss med den tanken, burde vi finne noe annet å ta oss til.

Vår eneste forpliktelse er til pasienten. Vi er der for å yte en tjeneste på vegne av staten. Ikke for å være politi, ikke for å være moralens vokter.

Alle mennesker er forskjellige, kommer fra forskjellige steder og står for forskjellige ting. Vi kommer til å møte mennesker som har andre syn på verden, livet og alt som er viktig enn oss selv gjennom vår livstid. Hvis vi skal prøve å reservere oss fra å måtte ha med disse menneskene å gjøre kommer vi til å finne oss svært ensomme ganske raskt.

Så slutt å tull! Slutt å trekke fokuset vekk fra det vi er her for. Vi skal yte helsetjenester til mennesker. Vi skal være der, og helst være en trygg klippe og en trygg arena i en periode hvor mennesket er på sitt mest sårbare: Når det trenger hjelp med sin egen kropp.

Å snakke om et potensielt liv, og å sette dette potensialet over det livet som allerede eksisterer og er etablert, det er den største skammen i denne saken.

En lege skal være en nøytral part som skal tilby støtte, hjelp og informasjon til sine pasienter, slik at pasienten selv er rustet til å ta gode valg angående sin egen helse og sin egen fremtid. Dette inkluderer muligheten til å få god informasjon og hjelp angående abort. Et menneske skal ha råderett over sitt eget liv, ikke stå på sidelinjen og se på at det dikteres vekk av fremmede som "vet menneskets beste".