Fjerne fraværsgrensa og/eller progresjonskrav på Sosialt Arbeid ved Nord Universitet

"Enhver student står til ansvar for egen læring" blir det sagt.

Det forventes at studenter skal planlegge og strukturere sin egen studiehverdag, og selv stå til ansvar for å lese pensum og fagstoff. Studenter er også forpliktet til å sette seg inn i reglement og holde seg informert, samt følge frister som blir satt. Livet som student i seg selv er krevende, og hverdagen krever i større grad struktur- til motsetning fra å være elev på videregående eller å være ansatt i fast arbeid. 

Nord Universitet har innført fraværsgrense og progresjonskrav for studenter som studerer sosialt arbeid (barnevern, sosionom, vernepleier, velferdsviter). Formålet for fraværsgrensa og progresjonskravet er å sørge for at studentene blir ferdig utdannet, samt sitter på tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter ved endt utdanning. Formålet kan virke fornuftig, men i praksis er det urealistisk.

Uten mulighet til å tilpasse hverdagen, mister studenten også muligheten til å ta reelt ansvar for egen læring. I arbeidslivet er det pliktig å tilpasse arbeid, så langt det lar seg gjøre. Eksempelvis har vi egenmelding, sykemelding eller mulighet for å bytte på eventuelle vakter for å tilpasse hverdags- og livssituasjoner. 

I følge Nord Universitet er det ingenting som heter "gyldig fravær". Fravær er fravær: om du må legges inn på sykehus, mister et familiemedlem eller så enkelt som å må delta på et møte - spiller det ingen rolle.

Når timeplanen til en student er fastsatt, så mister studenten ikke bare muligheten for å ta ansvar for egen læring - men også bestemmelsen av sin egen hverdag. I større grad/ motsetning til elever, må studenter ta opp lån, betale studentavgift, kjøpe pensumbøker og ofte flytte til en annen by for å gå på studiet. Fraværsgrensa og progresjonskravet gir ikke rom for studenter som møter på utfordringer eller livssituasjoner.

Det er ikke alle studenter som mestrer å delta på hver undervisning, men likevel evner å tilegne seg kunnskapen på egenhånd. For å trekke frem et eksempel som rammer en stor målgruppe av mennesker, er sykdomsforløp og diagnoser. Mennesker med ADHD/ADD og/eller autisme, har en nevrologisk utvikling i hjernen som avviker fra mennsker uten. Hos mange med disse diagnosene er noen av utfordringene blant annet å tilegne seg informasjon og kunnskap innen faste rammer, følelsesregulering og overstimulering. Ved å ignorere behovene som opprettholder strukturen til disse utfordringene, påvirker hele hverdagen og livskvaliteten. Å forvente at et menneske som faller under kategorien "nevrodivergent" (ADHD, ADD, Autisme) skal kunne gjennomføre et studieløp på lik linje med mennesker som er "nevrotypisk", er verken rettferdig eller bærekraftig. 

Sett bort fra sykdomsforkløp og diagnoser, vil selv "nevrotypiske" mennesker møte på utfordringer: Oppfølgingssamtaler hos lege og behandler blir vanskelig å gjennomføre, muligheter for å ta på seg jobbvakter eller opprettholde et liv utenfor campus- det vil påvirke uansett type student det gjelder. Frustrasjonen blir ikke mindre når det viser seg at sosialt arbeid har egne særregler, til sammenligning med de andre studieretningene på universitetet. 

Etterspørselen på sosialarbeidere er stor, og frafallet av medstudenter har økt allerede fra 1. til 2. år. Noen har selvsagt valgt å avslutte selv på grunn av andre interesser, mens andre ser ikke annet valg. Eksempelvis fordi det ikke er nok i studiestøtte og økonomien strekker ikke til. Faren for at dette øker fra 2. til 3. år er dermed stor, da flere har uttrykt utfordringene ved disse kravene. 

Vi studenter ønsker å ta ansvar for egen læring – men vi trenger at universitetet legger til rette for at det faktisk er mulig, for alle.

Oppropet ble tema under klassens time 02.09.25 ved samtlige tillitsvalgte til stedet. 

Tina Steinsvik    Kontakt personen bak underskriftskampanjen