La Zinaida få være i Norge sine siste år!

Min mormor, Zinaida Sokolova, er 88 år gammel krigsveteran. 
På sine eldre dager endte hun med å ikke ha noen som ønsker å ta vare på henne i Russland. Huset hennes ble overtatt av barnebarnet som utsatte henne for enorm omsorgssvikt. Hennes pensjon ble tatt fra henne, hun satt ofte uten vann og ved i et falleferdig hus. Til tross for flere slag hun har hatt gjennom livet hadde hun ingen medisiner. 

Frem til min onkels død i 2011 tok han seg av henne med støtte fra oss, men etter hans død gikk det kraftig nedover og da min mor besøkte henne i oktober 2015 var hun på randen av selvmord, på det tidspunktet hadde hun ikke vasket seg på flere måneder, fikk lite mat og hun hadde ikke lov å gå ut av huset. Først da sa hun seg villig til å forlate huset hun var med på å bygge i sine yngre dager, og tomta som har tilhørt hennes familie i generasjoner. Vi måtte handle raskt, det kom veldig mange voldstrusler da det ble klart for slekta mi der at hun blir å ta pensjonen sin med. Det var en kamp å få dem til å gi fra seg dokumentene hennes. Etter hvert ble situasjonen så ille at mamma og mormor måtte pakke raskt og stikke av mens ingen andre var i huset. 

Her i Norge har mormor to norske barnebarn, og min mor har permanent oppholdstillatelse da vi har vært her i 20 år. Min mor var rask med å komme seg ut i arbeid da vi flyttet hit, det samme gjorde jeg da jeg var gammel nok. Vi har levd etter norske lovet, betalt skatt, studert og bygd vårt liv.

På slutten av oktober kom mormor til Norge med mamma på 3-måneders turistvisum. Å søke om familiegjenforening fra Russland var umulig i denne situasjonen. Mormor er ute av stand til å gjøre det selv og min mor måtte tilbake til sin jobb i Norge. Å forlate mormor der mens søknaden ble behandlet ville vært inhumant. Det er umulig å beskrive hvor psykisk nedbrudd de var da jeg møtte de på flyplassen i Tromsø. 

Innen ei uke etter ankomst til Tromsø fikk vi mormor til legen, da hadde hun blodtrykket over det som er innleggelsesgrunnlag i Norge. Så redd og usikker som hun var var det ikke aktuelt å legge henne inn, men vi fikk medisiner som hun nå har gått fast på i 3 mnd som hjelper masse. Vi betalte full pris for medisiner og legebesøket, vi er klar over at hun ikke vil få støtte av staten og dette er helt rimelig og greit. Hun er vår.

Mormor kviknet til her i Norge, første ukene prøvde hun å være usynlig, hun var redd for konflikter og det tok tid for henne å forstå at her vil ingen kjefte på henne, at alle rundt henne er glad i henne. Hun lærte seg å bruke dusjen selv, begynte å gå korte turer ut av huset og til og med krevde å få noen oppgaver hjemme som å henge opp klær eller tørke støv. Hun har det bra.

Så kom avslaget på familiegjenforening. På grunnlag av at vi har brudd formelle krav og søkte om det fra NOrge. IDU nektet å se forbi en formalitet selv om vi beskrev godt hvorfor vi måtte gjøre det slik. UDI mener også at mormor har ingen tilknytting til Norge. At hennes eneste gjenlevende barn og to barnebarn bor i Norge er ikke nok. Hun har barnebarn i Russland, og UDI gir blaffen i at de drev henne nesten til selvmord. 

Da vi sendte søknaden la vi ved alle inntektsopplysninger, vi skrev at hun ikke vil trenge sykehjemsplass, at vi har råd til nødvendig medisinsk hjelp, at hun har egen pensjon. Hun vil ikke koste staten ei krone. 

Dette er et gammelt menneske, hun kommer til å dø fort hvis hun blir sendt tilbake til Russland, hvorfor kan ikke UDI se forbi en formalitet?! Hvor inhumant kan denne ansiktsløse organisasjonen være?

Vi har under 3 uker på å sende inn klagen og jeg håper det norske folk vil støtte oss! Vi er ikke snyltere, vi krever ingen ting, vi ber bare at mormor får leve godt hos oss det hun har igjen, hun har fortjent det.

Elena Alexandra Rozenberg    Kontakt personen bak underskriftskampanjen