UAVHENGIG GRANSKNING AV NORGES MILITÆRE BIDRAG I LIBYA

Å lege Norges dypeste sår fra 22. juli 2011 er en langsom og smertefull prosess for erfaringslæring. Både granskingen og rettsoppgjøret var opprivende, men nødvendig for å hegne om rettsstatsprinsipper og demokrati. Det gir ettertanker og utfordrer fortsatt til solidaritet uten grenser med alle uskyldige som rammes av krigens svøpe: Død, lidelse og nød fra nedslagene av Norges nær 600 bomber over Libya ramma selvsagt også utallige anonyme ofre. Mandatet for bombinga var i utgangspunktet opprettelsen av ei flyforbudssone og "Responsibility to protect" de sivile ofrene for Muammar al-Gaddafis regime. Fra mars 2011 ble Libya massivt bomba. Norges bidrag var omfattende, uten sidestykker i norsk historien. 30 % av Norges bombemål var plukka ut på bakgrunn av etterretning. Resten av bombemålene var det opp til pilotene å velge. Pilotenes kunnskapsnivå og kultrforståelsen om Libya var minimal, fortalte lederen for pilotene i NRK Brennpunkt http://www.nrk.no/fordypning/libya-piloter-snakker-ut-1.10944493.

Det er nå på høy tid at Norges militære bidrag i Libya granskes av en uavhengig kommisjon.

Granskinga må også sette søkelys på den store flyktningestrømmen krigen skapte. Hva var flyktningene og de internt fordrevnes sjebne før, under og etter krigen i Libya. Paradoksalt nok fant få flyktninger ly i ei nødhavn på Lampedusa: Europas nærområde på den lille italiensk øya nordvest for Libya.

I 2008 var Stavanger med Sandnes og hele Rogaland Europas kulturhovedstad. NRK radio lokka den gang med forespeiling om verdens tyngste poesi; Sett fra 10 000 fot i fly nær Sola flyplass hadde bøndene lagt ut traktoregg. Høyballene forma ord på jordet ved Øksnevad: «Det stig or hav eit Alveland» fra «Haugtussa» av Arne Garborg.
Midt i Oslogryta på Garborgs plass ved hovedinngangen til Deichmanske bibliotek er en skulptur av Arne Garborgs hode på en lav sokkel. Blikket ser på Regjeringskvartalet med Pablo Picassos kunstverk, «Tegn» på betongveggen i høyblokka. Norges åpenbare «en manns galskaps verk» der 22. juli 2011 og Norges bombing av Libya er begge som et ekko av Picassos «Guernica». Grusomhetene fortsatte, både på Utøya og i Libya.

NORGES FREDSRÅDS KONKURANSE "UNGE FREDSSTEMMER" med søknadsfrist 1. april 2015 er midt i blinken for å tenke mer på de mest grunnleggende liv- og samfunnsspørsmål.

Med mer enn to tanker i hodet demrer et symbolmetta ikon Pablo Picasso ga til verdens fredsbevegelse: Ei due i kvinnehånd.
For 100 år siden samla 1200 kvinner fra 20 land seg til Fredskongress i Haag i det nøytrale Nederland for å få slutt på krigens svøpe. "Ned med våpnene" var og er et udødelig mantra for 100 åringen Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet, IKFF/ WILPF. Mantra er i tråd med Bertha von Suttners udødelige mantra. Det er Alfred Nobels Fredspris solide og høyst spenningsmetta ankerfeste.
Det er på høy tid WILPF/ IKFFs motstandskamp løftes fram og framsnakkes i det offentlige rom. Det vil kunne bidra til et høyst påkrevet Kunnskap- og Kulturløft for Fred og Frihet med fredlige midler. Ser fram til at politikk blir det muliges kunst i å etterleve "Menneskeverd i sentrum" - handlingsplan for menneskerettigheter: Statens julegave til det norske folk før milleniumskiftet.

For den som er i nærheten av Oslogryta anbefales utstillingen "I krigens skygge" på Kunstnernes Hus det varmeste. "I krigens skygge" er åpen til 29. mars.

#26: -  

 Nei, det var ingen demokratisk forankring. Beslutningen ble fattet på telefon og sms av noen svært få politikere.

Er ikke denne Libya-aksjonen en konsekvens av at folk flest velger å bruke mye av sin fritid på fjærlett underholdning og sport, i stedet for å engasjere seg aktivt i vårt demokrati (folkestyre)?

Aktuelle sitater:

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing. Edmund Burke, 1729-1797.

If you don't stand for something you will fall for anything. Peter Marshall, 1902-1949.

Våre politikere bør kanskje begynne å forstå hvor fundamentalt forskjellig kulturer og religioner faktisk kan være. At demokrati og vestlige verdier på ingen måte er universale, og at det slett ikke er noen selvfølge at våre verdier med demokrati vil fungere i alle land.

Gaddafi kunne sikkert være brutal mot sine meningsmotstandere. Men på samme tid hadde Libya faktisk et godt utbygd og fungerende velferdssystem og folk levde stort sett under en trygg og god tilværelse.

Det er dessverre ikke slik at om man fjerner en diktator, så kommer demokrati og folkestyre ramlende på plass. Skal et land oppnå et demokrati, må befolkningen i det landet inneha en kultur og religion som kan tilrettelegge for et fungerende folkestyre. Med en viss kjent religion er dette dessverre en umulighet. Som religion tillater ikke islam at mennesket selv kan lage egne lover. Der er alle lover og regler allerede bestemt av allah for 1400 år siden, og disse er gyldige til evig tid, og kan ikke forandres.

Det er med andre ord ikke uten grunn at praktisk talt alle muslimske land er styrt av en diktator. Så lengde disse diktatorene er relativt sekulære, er de de eneste som kan klare å holde fundamentalistiske islamgrupper under kontroll.

Når vestlige ledere fikk fjernet Gaddafi, så ble landet raskt overtatt av islamske fundamentalister deriblant nå også IS, som ønsker å innføre shariastyre.

I dag er vår regjering langt på vei til å begå den samme fatale feilen i Syria. Assad er nok en brutal diktator, men han er relativt sekulær, og hvis han skulle bli fjernet, kommer også Syria til å bli overtatt av IS og andre fundamentalistgrupper. Da vil også Syria ende som en brutal shariastat.

Derfor vil jeg på det sterkeste oppfordre til at man nå får stanset dagens regjering ifra planene om å støtte og trene opp opprørsgrupper. Man må forstå at de andre opprørsgruppene ikke er nevneverdig bedre enn IS. Man må for all del ikke gjenta samme feilen som man gjorde i Libya.

Vårt eget forsvar skal først og fremst forsvare vårt eget land, og deretter forsvare våre allierte i Nato. Det er liten grunn til at norske soldater skal risikere livet i konflikter vi ikke er en del av. Vil man på død og liv blande seg inn i konflikten i Syria, så bør man faktisk forstå at det eneste fornuftige er å støtte opp om Assad, og sørge for å få slått ned alle opprørsgruppene inkludert IS.

Har man ønske om å skape demokrati i muslimske land, bør man studere hvordan Kemal Ataturk langt på vei klarte dette i Tyrkia, ved å sekularisere og vestliggjøre landet. En positiv utvikling dagens despot Recep Tayyip Erdoğan dessverre er i ferd med å reversere og ødelegge.

Jon Oddvar Sellereite.