Opprop for bedre helsetilbud for mennesker med ADHD og autisme

Psykiatrien gjør folk både psyke og psykere. Kunnskapen må økes og holdninger endres!   

Nevrodivergens er ikke sykdom, men blir psykt i møte med systemet og samfunnets holdninger. Vi må ha mer kunnskap om ADHD/autisme og:  

• Manglende, for sen og feil behandling, og konsekvensene av det

• Hvordan symptomene kommer til uttrykk og hva det kan medføre, i livets ulike faser 

• Utbrenthet og psykisk plager som del av livet for nevrodivergente pga utfordringene funksjonsnedsettelsen gir  

• Sammenhengen psykisk helse, selvmord, rus, vold og seksuelle overgrep 

• Skolevegring, ufrivillig fravær og skolegang 

• Emosjonell dysreglering, avvisningssensitiv dysfori (RSD) og patologisk kravunnvikelse (PDA)  

• Maskering og overkompensering = velfungerende utad 

• De ekskutive funksjonene hos en nevrodivergent, og reguleringsvansker 

• Tiltak i helsevesenet, skolesektoren og på arbeidsplasser  

• Hormoner (PMDD, overgangsalder mm)  

• Utenforskap, stigmatisering og diskriminering  

• Hvordan leve med ADHD/autisme, utfordringene og hvordan utnytte styrkene 

• Konsekvenser og tilleggsplager, som fibromyalgi, fatigue, tarmplager, muskelspenninger osv.   

• Nødvendig oppfølging, støttetiltak og tilrettelegging for fungering og livskvalitet 

• Holdninger blant helsepersonell, skoleledelse, bedriftsledelse og nevrotypiske, og hvordan få dem til å forstå og tilrettelegge  

• At det er en medfødt nevroutviklingsforstyrrelse som gir varig funksjonsnedsettelse og ofte krever støtte på ulike måter hele livet 

• Behov for tidlig innsats for å gi nevrodivergente et verdig liv, og å redusere følgeskader senere i livet 

• At det ikke handler om gutteversjon og jenteversjon eller overdiagnostisering, men om utdatert kunnskap og holdninger  

ADHD og autisme er medfødt, og vi trenger å leve på en måte som øker vår funksjon. Men vi blir ikke trodd og behandles heller psyke med et mål om at vi kan kureres. Vi som har ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser fungerer ikke som nevrotypiske. Det forventes at vi klarer oss som andre, og behov for hjelp til å håndtere livet blir ikke ivaretatt eller tatt på alvor. Dette får store menneskelige konsekvenser. Kunnskap og tilnærming til nevrodivergens i helsevesenet er utdatert og mangelfull. Velfungerende mennesker blir mistrodd og behandla uverdig, de som har falt utenfor blir straffa og sett ned på. Uansett hvilken retning, blir det brukt mot oss istedenfor å se på årsaken og vurdere behov. Udiagnotiserte og sendiagnotiserte er utbrente, har store følgeskader og strever med å få livet til å gå opp, men blir kun møtt med tvil og skepsis. Vi både sykeliggjøres og bagateliseres på samme tid. Vi tillegges skam og skyld for den vi er, og påføres sykdom som kunne vært unngått. Vi blir psyke av systemet. Det handler ikke om enkeltmenneskers motvilje, men diskriminering og systemsvikt på det groveste.  

Tiltak er avgjørende, så raskt som mulig. Blant annet:

1. Nevrodivergente må tas ut av psykiatrien, inn i egen avdeling med fokus på mestring NÅ. Fordi ADHD og autisme er medfødte utviklingsforstyrrelser som ikke kan kureres eller behandles bort. Dagens tilnærming og holdninger fører til sykdom, istedenfor økt funksjon og livskvalitet 

1. Behov for et tverrfaglig støtteapparat med omfattende kunnskap om nevrodivergens. Nevrodivergente må være del av utarbeidelse av planer og tiltak tilpasset deres behov 

1. Utredning, oppfølging og tilrettelegging krever en tilnærming som fanger opp de det gjelder, og hjelper alle nevrodivergente til en bedre hverdag 

1. Utdanne flere spesialpedagoger med kompetanse på nevrodivergens. Lærere og helsepersonell må kurses og etterutdannes  

1. Utdanne flere innen psykomotorisk fysioterapi. Med kunnskap om nevrodivergens er de en viktig ressurs ift følgeskader  

1. Tilrettelegge for at de med nevrodivergens selv utdannes innenfor skole og helsevesen er viktig og nødvendig. Det er behov for egne veiledere med nevrodivergens selv på flere areaer for å gi nevrodivergente økt livskvalitet og mestring i møte med livet og samfunnet 

1. Riktig kunnskap om ADHD og nevrodivergens må fremheves i helsevesenet, barnehager, skoler, og på studie- og arbeidsplasser. Nevrodivergente må møtes med respekt, forståelse og omsorg, og utfordringene det medfører må tas på alvor  

1. Riktig kunnskap generelt i samfunnet er avgjørende, og forebyggende tiltak må prioriteres. Kunnskapsformidling om nevrodivergens må nå fram til medelever, kolleger og andre som lever tett på nevrodivergente, og bør være en del av både pensum på skoler og studier, og inkluderingsarbeidet på arbeidsplasser hvert år 

1. Lavterskeltilbud i primærhelsetjenesten, med nært samarbeid med spesialisthelsetjeneste og spesialpedagoger for familier og par, for å forebygge blant annet relasjonsvansker, vold og overgrep. Bred kunnskap om nevrodivergens er avgjørende, helst fra nevrodivergens selv 

1. Kunnskapsheving rundt både barn, ungdom voksne og eldre med ADHD og autisme. Hvordan det kommer til uttrykk og hvilke hensyn og behov som er nødvendig for å oppnå livskvalitet i de ulike livsfasene og i møte med samfunnet 

1. Forståelse for at ADHD og autisme er en forklaring på noe medfødt, og at det krever forståelse fra samfunnet og en annen tilnærming til livet for å fungere. Pga en hjerne som fungerer og opplever alt annerledes  

1. Nevrodivergente må sees som en ressurs, og det må være vilje til å hjelpe og fokusere på styrker 

1. Det kreves en helhetlig tilnærming med tiltak, støtte og tilpasninger tilpassa nevrodivergente for bedring og økt funksjon. Dette innebærer større grad av rekreasjon, egenpleie, fleksibilitet og skjerming gjennom hele livet 

1. Kartlegging av nevrodivergens og sammenhengen skoleangst, psykiske plager, ufrivilling fravær/ubevisst skjerming, vold, mobbing, rus, selvmord, seksuelle overgrep mm. Dette er i veldig mange tilfeller et resultat av udiagnotisert og/eller ubehandla nevrodivergens, et rop om hjelp. Eksponering, straff og stigma øker utfordringene, mens tid og tilpasninger bidrar til mestring. Det er avgjørende å finne ut av medfødt nevrodivergens for den enkelte og samfunnet som helhet 

1. Øke kunnskapen rundt udiagnotiserte og sendiagnotiserte, årevis med feilbehandling og mangel på forståelse og konsekvensene av et liv uten tilrettelegging. Hvordan møte utbrenthet og traumer på en nevrodivergent måte 

1. En egen foreløpig "frikortordning" (fordi pr nå finnes hjelpa kun privat, og man er avhengig av sparepenger for å komme seg ut av behandlingstraumer fra DPS og få riktig hjelp til å håndtere funksjonsnedsettelsen) som sikrer like rettigheter for alle som trenger hjelp til å leve med ADHD/autisme, og skader som følge av sen- eller ingen diagnose NÅ. Hva den enkelte trenger vil variere, men riktig hjelp er avgjørende for alle NÅ. 

Holdningsendring er avgjørende 
Mange står helt alene med strevet, og jobber hardt for å fungere og få hverdagen til å gå opp. Holdningene er at vi kan fikses, når vi egentlig trenger tilpasninger og støtte gjennom hele livet. Å gå udiagnostisert og ubehandla gjennom et helt liv får store konsekvenser, og sluttsummen er ekstremt høy. Det er et stort behov for å møte sårbare mennesker som sliter med egen fungering på en måte som bygger opp, istedenfor å bryte ned.  
 
Velfungerende mennesker med god utdanning og jobb blir avvist fordi de tilsynelatende ikke har problemer. Men har ofte mange sykmeldinger på cv'en fordi de kronisk overkompenserer for funksjonsnedsettelsen. Daglig innsats for å fungere straffer seg, fordi du fremstår velfungerende. Diagnosene er alvorlig og er svært inngripende i både individer og familiers liv.  

Nevrodivergens må forstås og håndteres for at depresjon og angst skal reduseres ikke motsatt. Vi tillegges diagnoser vi ikke har for å unngå ADHD og autisme, fordi målet helt enkelt er å få det til å forsvinne. En umulighet. Det blir sett på som en trend og en unnskyldning. Holdningene fra 1800-tallet fores oppunder av fagfolk som ser på ADHD og autisme som sykdom og feilvare, og mennesker som tenker seg syke. Men ADHD og autisme ble ikke funnet opp igår. Og det vi vet idag visste vi minst også på 1960-tallet, og fra 1980 er det ingen unnskyldning at kunnskapen ikke fantes for de som aldri har blitt hørt og tatt på alvor. Det handler om fagfolks holdninger til nevrodivergens som en byrde og kostnad. Fordi det er medfødt og ikke noe de kronisk kan prøve å kurere. Fordi det krever andre tilpasninger daglig. De gjør folk psyke, og holde en hel gruppe nede fortsatt i 2024. Fordi vi er født annerledes. De skjuler seg bak journaler de mener viser god behandling etter boka, men dette er sykeliggjøring og diskriminering. 

Det finnes mange myter om hvorfor folk blir utbrente, hva nevrodivergente er og hvordan de ødelegger for samfunnet. Og fagfolk sprer feil kunnskap, og økt stigma. Derfor trenger vi oppdatert kunnskap inn i både skole- og helsevesenet nå, slik at holdninger mot nevrodivergente kan snu. 

Hvorfor nevrodivergens må ut av psykiatrien 

Har du utdanning og jobb, blir du nesten garantert avvist når du søker hjelp i det offentlige. Og de som tar i bruk andre virkemidler for å overleve udiagnotisert ADHD og autisme som rus eller annet får heller ikke hjelp. Maskering og uheldige strategier hjelper oss til en viss grad til å holde hodet over vann, og systemet og samfunnet tar oss ikke på alvor. Uten hjelp til å leve med funksjonsnedsettelsen, blir mange av oss syke, deprimerte og i verste fall suicidale. Den kronisk manglende forståelsen for den vi er ødelegger liv. 

Er du heldig og får utredning på DPS, blir du møtt med mistro og tvil både før og etter diagnose. Uansett historie blir det brukt mot deg. Utredningene varer i årevis, og det fokuseres kun på diagnosene angst og depresjon. Du må ha disse diagnosene for å få hjelp og du må også ha de etter ADHD og autisme er påvist. Symptomer på nevrodivergens og måten det kommer til uttrykk på tolkes kun som angst og depresjon i psykiatrien. Angst og depresjon er alltid en konsekvens av noe annet, og en helt naturlig konsekvens av diagnosen, stigma og å gå udiagnostisert, men det behøver ikke egne diagnoser. Årsaken bak må behandles for å oppnå livskvalitet. Behandling for psykiske lidelser har motsatt effekt på nevrodivergens, og vil aldri gi varig bedring om årsaken ikke tas på alvor. Og mange feilbehandles med bla kronisk depresjon, personlighetsforstyrrelser eller bipolar lidelse i årevis, selv om medfødt nevrodivergens og PMS er helt tydelig. Men også etter at nevrodivergens er påvist. Fordi kunnskapen og viljen til å forstå sammenhengene ikke eksisterer. Årsakene behandles aldri, kun symptomene. Og utfordringene bare øker fordi vi ikke blir hørt. 

Vi tilbys medisiner som eneste løsning, ofte med vonde bivirkninger. Per i dag er det dette tilbudet vi får. Psykoedukasjon (Pegasuskurs) er positivt for å møte likesinnede, men ellers et snevert tilbud til mennesker som hele livet har prøvd å optimalisere livet for å kunne fungere. Det er lite fokus på mestringsstrategier som kan hjelpe oss å fungere i hverdagen, og lite forståelse for hva vi faktisk trenger og hvordan vi faktisk fungerer. 

Er vi enda mer "heldig" får vi samtaleterapi, som ofte gir økt nedstemthet og aktivering enn bedring fordi målet er å kurere og fjerne symptomer på den vi er. ADHD og autisme skal ikke nevnes eller brukes i forståelsen av deg selv. Og hver time brukes kun til å vurdere om vi er aktuelle for flere psykiatriske diagnoser. Det er ikke for lite ressurser, men ineffektive utredninger, feilbehandling, gaslighting, utdatert kunnskap og motvilje. Og ofte er konklusjonene basert på behandlers egen mening om deg og holdninger rundt nevrodivergens istedenfor testresultatene og din historie. Du tror DPS skal hjelpe og har tillit til fagfolk, men jevnt forteller historiene at vi aldri blir trodd og at psykiatrien har gjort oss psyke eller psykere. 70 timer på DPS kan garantert reduseres til sju timer med riktig kunnskap, holdningsendringer og utredninger basert på fakta. Vi trenger ikke psykologtimer med nevrotypiske psykologer og psykiatere, som benekter det vi forteller og tolker alt som sykt. Vi er mennesker som trenger omsorg og støtte.  

Å bli feilbehandla og feilmedisinert påfører traumer og varige mén både psykisk og fysisk, i tillegg til alt vi strever med uten tilrettelegging i årevis. Ved å behandle oss som nevrotypiske med kronisk depresjon, blir funksjonstapet enormt. Følgeskadene av sendiagnotisering finnes det heller verken oppdatert kunnskap eller evne til forståelse for i helsevesenet. Alt handler om å unngå ADHD og autisme for enhver pris.  

De som har midler til det utredes privat og slipper belastningen med en lang og krevende prosess gjennom DPS. Men likevel er forståelsen relativt svak om du trenger mer støtte etter utredning, og det gjør de fleste. Når det er en funksjonsnedsettelse og sendiagnotisering har sin pris. Må du likevel inn til DPS for medisiner, forkastes ofte privat diagnose og en ny runddans med mistro starter.  

Angst og depresjon er et resultat av ubehandlet ADHD og autisme, det er ikke rotårsaken til problemene. Brukes oppdatert kunnskap og forskning kan man spare både tid og økonomi i helsesektoren. Med riktig støtte kan nevrodivergente lære å leve med utfordringene og bruke styrkene istedenfor å konstant kjempe med både symptomer og systemet. Nevrodivergente er en ressurs, om det er vilje til å støtte og hjelpe.  

Forståelse og kunnskap rundt barn og unge med nevrodivergens trenger like fullt å styrkes drastisk. Her er det også mer gjetting og synsing enn god praksis. Det kommer ikke ut av det blå, det er arvelig. Tidlig innsats er ekstremt viktig! 

Jo lenger dette benektes, jo større blir skadene. Både menneskelig og samfunnsmessig.