"Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes". Vi ønsker endring i lovverket som hemmer dialog mellom helsetjenester for barn og unge!

Underskriftskampanje for lovendring av taushetsplikten i Barnevernloven ovenfor yrkesgrupper som er styrt av Helsepersonelloven  

Barnevernloven blokkerer kommunikasjonslinjen og begrenser samarbeidet mellom andre yrkesgrupper som er der for å hjelpe barnet.  

Vi ønsker å slå ring rundt barna som ekspertgruppe og ta deres opplevelser av manglende dialog mellom voksne hjelpere på alvor.

Dette oppropet handler om å sette behovet for en lovendring av taushetsplikten i Barnevernloven på dagsorden, en lovendring som muliggjør dialog og nødvendig informasjonsdeling til andre yrkesgrupper i helsetjenesten, når det er til barnets beste. Barn (under 16 år) er nå avhengig av at barnevernet får foreldrenes samtykke til at informasjon deles med andre yrkesgrupper i helsetjenesten, eksempelvis helsesøstre og barnehage- og skolelærere. Dette er til hinder for å kunne hjelpe barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold, overgrep og krenkelser tidlig nok og godt nok.

Sammen må vi forebygge, avdekke, få slutt på og følge opp omsorgssvikt, seksuelle krenkelser og vold. Vi trenger ikke å vite alt, men vi trenger å vite nok til å møte barnet der det er! Vi er underlagt taushetsplikten i kraft av vår yrkesprofesjon. La taushetspliktens verdi være lik for alle hjelperne. Vi må tro på barnas historie. De forteller at de trenger å bli lyttet til. De må slippe å fortelle sin historie igjen og igjen!

Kjære voksne, som ønsker å hjelpe og anerkjenne barnets rett til en trygg oppvekst fri for omsorgssvikt, vold og krenkelser:

• Signer dette oppropet! Det vil kunne hjelpe barn og unge med å få et tryggere og mer helhetlig hjelpetilbud.
• Støtt oss som arbeider med barn med å sette barnets rett til beskyttelse på dagsorden!
• La dette oppropet og rapporten fra barneombudet være starten på en endring i et lovverk som bør verne om barnet først og fremst, med fokus på åpnere dialog og tettere samarbeid mellom hjelpeinstansene.  

Vi må snakke sammen  

FNs barnekonvensjon artikkel 19 pålegger myndighetene å iverksette tiltak for å beskytte barn mot alle former for vold og overgrep. Artikkel 34 pålegger myndighetene å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Jeg går nå på helsesøsterutdanningen, og har arbeidet med barn i 14 år. Denne våren har jeg sittet og hørt på historier fortalt av og om barn og unge, i samme rom som barneombud, politikere, politi, lærere, barnehagelærere, medstudenter og andre engasjerte mennesker som jobber for at barn skal få en bedre og tryggere hverdag i Norge. Igjen og igjen beskrives situasjoner som får samme konklusjon: for at barn skal oppleve at de får helhetlig støtte og oppfølging, må de ulike yrkesgruppene få mulighet til å snakke sammen. Slik det er nå, begrenser taushetsplikt på tvers av profesjoner utvekslingen av viktig kunnskap om barnets situasjon. Slik det er nå er hjelpesystemene for rigide og lite samkjørte. De fungerer langt fra optimalt.  

Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikt § 21 av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. Lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24. Denne plikten er et unntak fra vår taushetsplikt fordi vi har en profesjonslovgivning som overstyrer der det er fare for liv og helse. Vi melder bekymring fordi vi bryr oss og ønsker å hjelpe barn som ikke har det godt. Vi gjør det for å beskytte liv. Vi er mennesker som er i nær kontakt med barnet og familien deres. Vi fungerer som livsnødvendige voksenkontakter for mange barn. Likevel risikerer vi å bli stengt ute fra hjelpetiltak og prosessen som settes i gang fra barnevernets side. 

Hvorfor? Fordi barnevernet reguleres av et annet lovverk, som gir foreldrene muligheten til å bestemme hvem som skal få innsyn i en sak. Så; hvis ikke foreldrene samtykker til at informasjonen skal deles, og barnet er under 16 år, så står vi der, da. Bundet på hender og føtter. Loven beskytter altså de samme personene som ofte er stor del av årsaken til at barnet i utgangspunktet er meldt til barnevernet. Paradoksalt! Det betyr i praksis at vi som melder, som ser barnet, kanskje daglig, fortsatt ikke har mulighet til å møte barnet der det er, fordi vi ikke aner noe om hva som foregår rundt dem. Hvem er vernet for? Det spørsmålet kan man betimelig spørre seg. Hvor ligger hovedtyngden av beskyttelse og hensyn? Hos foreldre eller barn? Man kan jo begynne å lure.  

Barns uttalelser om kommunikasjonsbrist i hjelpeapparatet  

Rapporten «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» (2018) er utarbeidet av Barneombudet i samarbeid med barn og unge utsatt for vold og overgrep. Uttalelser i rapporten setter fingeren på et stort og utfordrende problem når det kommer til å kunne hjelpe: Barn og unge opplever at de voksne ikke snakker sammen. Det betyr at når barn og unge står i en situasjon med fare for liv og helse som har blitt meldt til barnevernet, kanskje det til og med er opprettet sak og hjelpetiltak, så vet fortsatt ikke store deler av hjelpeapparatet om det.

Barnevernet er bundet av taushetsplikten. Barneverntjenesten skal etter barnevernloven § 6-7a gi den som melder bekymring en tilbakemelding. Men det gjelder status på meldingen; om saken er til undersøkelse, er undersøkt ferdig eller om den er henlagt. Melderen (for eksempel helsesøster) får ikke automatisk innsyn i hvilke hjelpetiltak som opprettes for barn For at andre i helsetjenesten skal få innsyn i en sak, må det gis et samtykke. Dette samtykket er foreldrene herre over, hvis barnet er under 16 år.

Barn og unge beskriver i rapporten at de opplever dobbelt svikt. Først opplever de et traume, deretter opplever de at personer de stoler på, som kjenner dem og har hørt historien deres, ikke følger dem opp og støtter dem videre. Barna forstår ikke at vi i helsetjenesten ikke naturlig får følge resten av historien når barnevernet kommer inn i bildet. Barn og unge kjenner sannsynligvis ikke til lovverket som begrenser hele hjelpesystemets samarbeidsmuligheter rundt dem. Hvem er det som tjener på det? Definitivt ikke barna. Disse barna trenger HANDLING, og ENDRING av et gammelt, tungt og dårlig fungerende system mellom yrkesgruppene, et system som lammer oss istedenfor å gi oss handlingsfrihet til å gi best mulig støtte og hjelp.  

Overnevnte rapport sier også noe om at det er størst fravær av hjelp fra helsetjenestene etter at det akutte traumet har lagt seg. Helsetjenestene eksisterer, men mange av yrkesgruppene vet ikke noe om at behovet for støtte i prosessen er der. Støtte til bearbeidingen som er så avgjørende, faller bort, fordi vi ikke jobber på lag. Loven må endres, slik at det blir enklere å kunne gi en helhetlig oppfølging på alle arenaer. 

Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne  

La meg understreke at dette oppropet absolutt ikke er ment som et angrep på barnevernet som institusjon. Loven om barneverntjenester legger føringer for arbeidet, og som alt annet lovverk er det rom for noe tolkning. Det betyr igjen at det er store forskjeller fra kommune til kommune. Det er ulik standard eller rutine på å be om samtykke fra foresatte for å kunne dele informasjon med andre i helsetjenesten. Kanskje dette er en utfordring grunnet kapasitet, eller mangel på tid? Det betyr ikke at vi skal godta! Systemet trenger endring, politikerne må lytte til hva brukerne erfarer som det aller største problemet i helsetjenesten. I lov om barneverntjenesten står det «med fokus på det som er til barnets beste». La oss ta «ekspertene» i rapporten fra Barneombudet på alvor.  

La barnevernet bli et enda bedre vern for barna, ikke for de voksne. Barns rett til hjelp bør ikke styres av foreldrenes makt over samtykke til informasjonsdeling og tverrfaglig samarbeid. Taushetsplikten mellom hjelpeinstanser er en svakhet i systemet som vanskeliggjør dialog. De som er skadelidende for dette er barna, de faller utenfor, eller de resignerer, fordi de ikke orker å eksponeres for det samme traumet og den vonde historien igjen og igjen.  

Med optimistisk og varmt ønske om en trygg og god barndom for alle barn;  

Sykepleier og snart utdannet helsesøster, Randi Sundmark Sagvolden

Randi Sundmark Sagvolden    Kontakt personen bak underskriftskampanjen