Foreldreoppropet en Rusreform for Alle
Vi er tre foreldre som etterlyser en kunnskapsbasert politisk debatt vedrørende Rusreformen som vi mener skal gjelde for alle. En debatt som kan løfte frem den riktige og tunge ruspolitiske kompetansen vi faktisk er heldige i å ha i dette landet, som vi alle trenger.
Vi skrev et meningsinnlegg i lokalavisen vår Agderposten:Vi må få en reform som gjør at folk våger å søke hjelp før rus utvikler seg til et alvorlig problem (agderposten.no)
Innlegget ble trykket den 24.04.2021.
Rusreform-debatten er ikke død selv om Arbeiderpartiet stemte mot regjeringens forslag i denne omgang. Saken skal opp i stortinget 3.Juni i år. Derfor er det viktig at alle vi som støtter rusreformen som inkluderer alle, samler oss og bruker stemmen nå. Det kan du gjøre ved å signere dette oppropet.
Vi ønsket først et opprop for foreldre over hele landet.
Fordi dette ikke bare berører foreldre, ønsker vi å inkludere søsken, kusiner, fettere, besteforeldre, bonusmamma, bonuspappa,fosterforeldre,adoptivforeldre, venner og alle andre som føler seg berørt eller opprørt av den urettferdige ruspolitikken som foreligger i dag. Dette er den viktigste reformen i vår levetid. Det er nå eller aldri. Vi håper mange vil stille sag bak dette oppropet.
Et stort flertall av fagfolk som sier JA til rusreformen kan du lese mer om her: Et stort flertall blant fagfolk sier ja til rusreformen! - Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon
Tiden er inne for en rusreform som inkluderer alle, og ikke bare noen. Er du fremdeles i tvil kan du lese vårt meningsinnlegg rett under her. Vi advarer om at den er noe lang å lese. Vi håper med dette du ønsker å støtte vårt opprop.
VI TRENGER EN REFORM SOM GJØR DET ENKLERE FOR ALLE Å BE OM HJELP
Vi har ikke krig i Norge, men ruspolitikken er konfliktområder der vår ungdom er livets soldater i lovløse jaktmarker.
I alle disse årene våre kjære politikere har hatt berøringsangst i ruspolitikken, har selvmord og overdosestatistikkene lyst som rødglødende varsellamper. Kanskje på tide med en realitetssjekk i et land hvor 67 % av folket ønsker seg en rusreform. Man trenger ikke være forsker, det holder med å ha vokst opp i Arendal. En av landets mest belastede byer i forhold til innbyggertallet.
Vi har i dag iblant oss svært mange mennesker som ruser seg, noe de aldri vil slutte med selv om enkelte mener det er forkastelig. Folk ruser seg fordi de ikke får medisin eller behandling de egentlig trenger. Noen ruser seg fordi de bærer på indre smerter og traumer, eller fordi de har overveldende angst, noen har allerede utviklet rusavhengighet, mens enkelte ruser seg fordi de vil heller gjøre det enn å ta sitt eget liv.
Felles for dem er at de sårt trenger vår hjelp, felles for alle er at ingen ønsker at noen skal dø.
Det er mange blant oss som lever helt normale liv, som man aldri ville trodd av og til ruser seg på heroin, kokain, amfetamin, eller hasj i smug uten at de skader seg selv eller samfunnet nevneverdig. Vi kaller disse rekreasjonsbrukere.
Felles for dem er at de frykter sosiale sanksjoner om de skulle våge å stå fram.
Betingelsene vi har satt for aksepten fra samfunnet er ikke lenger forenlig med hvordan vi alle faktisk lever.
Det vil bli vanskelig for politikerne og politiet å forsvare hvem som fortjener straff og hvem som trenger hjelp av disse. For at vi skal unngå at flere utvikler en rusavhengighet som er mer utfordrende å behandle, må vi få på plass en rusreform som avkriminaliserer terskelverdier slik at flest mulig kan våge å søke om hjelp før det utvikler seg til et alvorlig problem.
Enkelte politikere vil gjerne ha oss til å tro at de som anskaffer seg ulovlige rusmidler her hjemme er med på å støtte den organiserte kriminaliteten i Afghanistan.
I Afghanistan er cannabis nærmest lovlig samtidig som alkohollovgivningen er umenneskelig streng. Til sammenligning er cannabis uforholdsmessig streng i Norge, men samtidig som alkoholen er lovlig her, ligger samfunnskostnadene på alkoholskadene rundt 20 milliarder i året.
Vi har lært at narkotikaflyten har en sammenheng med hvordan vi forvalter våre lovverk, og hvordan vi samtidig klarer å samarbeide internasjonalt med andre land.
Da er det en fordumming av folket når politikere forsøker å legge ansvaret på ungdom og rekreasjonsbrukere, et ansvar politikerne burde tatt høyde for selv.
Når dette argumentet på villedende vis blir brukt for å ikke støtte rusreformen, er det i seg selv hoderystende og ikke en faktabasert debatt verdig. Vi foreldre etterlyser kunnskapsbasert ruspolitiske fakta der politikerne våre holder løgnene unna debatten.
For akkurat nå er det tilhengerne av reformen som eier argumentasjonen, og motstanderne som eier fordommene.
Vi foreldre tror ikke på at det er markedsføring av cannabis som gjør at ungdom ruser seg, og vi er alle kommet dit at vi ikke lenger klarer å innbille ungdom om at hasj er like farlig som heroin. Vi er ikke så redde for at ungdom skal røyke hasj, når vi vet at rusdebuten på hardere stoffer begynner i samme øyeblikk hasjen forsvinner.
Det er bred politisk enighet om at ruspolitikken har skapt ulikheter og klasseforskjeller. Når oljefondet investerer 910 norske millioner på cannabisaksjer, klarer vi ikke lenger overbevise ungdom om at vi har likhet for loven.
I 2015 kunne vi lese om at WADA sniklegaliserte hasj for idrettsutøverne. Forbausende hvordan Petter Northug klarer å beholde støttespillere etter kokainbruk, når vi gjør det vanskeligere for barna til arbeiderne å få seg jobb.
Når selverklærte ruseksperter uttaler seg om at sjansen for at unge vil ruse seg vil øke med en avkriminalisering er det en fornærmelse på vår intelligens. Oppegående foreldre stiller spørsmål som hvor høy er skilsmisseraten, hvor mange vanskelige barnefordelings saker har det vært, får barna like mye samvær med begge foreldre, hvor mange barn har barnevernet overtatt, hvordan går det egentlig med ungdom vi tvinger i institusjoner, hvor høy er arbeidsledigheten blant unge, hvor høye er mobbetallene, hvor mye har forskjellene og fattigdommen økt, og hvordan går det egentlig med det berømte ettervernet.
Vi kan ikke redde alle fra selvmord eller overdoser, men i verdens rikeste land bør vi kunne redde langt flere enn det vi gjør. For det hjelper lite at NEI TIL NARKOTIKA og Foreldreoppropet klarer å få med seg mange, når heller ikke de klarer å inkludere alle.
Vi har skapt en verden så full av stigmatisering og skam at det gjør det vanskelig for mange å puste, og helt umulig for den enkelte.
Mennesker med rusutfordringer er et helseproblem, og ikke et strafferettslig problem.
Tvangsmiddelbruken hos politiet har alltid blitt forsvart med at det er nødvendig for å kunne fange bakmennene. Skal prisen for at politiet skal klare å gjøre jobben sin fremdeles gå på bekostning av våre barn, når vi ikke engang kan dokumentere at straff virker.
Er ”målet helliger middelet” et mantra vi søvndysser oss med ?
For det blir rett og slett for vanskelig å forsvare noe som ikke lenger er etisk eller moralsk forsvarlig. Leder i advokatforeningen sier at ruspolitikken i Norge er en fallitterklæring. Nå ruller det opp en sak om at riksadvokaten og statsadvokaten er uenige om politiet har lov til å bruke den tvangsmiddelbruken de utøver. Da er det et paradoks at det politiet frykter mest er å miste de tvangsmidlene som kan vise seg har vært ulovlige hele tiden.
Vi foreldre sitter i spenning og følger med på den videre avklaringen i saken. For i dag kaller vi ruskontrakter for forebygging, mens det i praksis betyr at alle ungdommer er en urinprøve unna før hele deres verden kollapser. Terskelen for å søke hjelp blir for høy når man lærer at ærlighet aldri varer lengst.
Vi er heller ikke i stand til å dokumentere at straff er et effektivt virkemiddel.
For ungdom å måtte strippe for ukjente er det i høyeste grad integritetskrenkende.
Vi har skapt en verden der politiet er noe man frykter mer enn noe annet, samtidig som vi hyller dem helt ukritisk i media. De voldsomme arrestasjonene politiet utfører skaper traumer for ungdom langt inn i voksen livet. Vi foreldre tror ikke et øyeblikk på at det er en lett jobb for politiet å måtte utøve denne overdrevne voldsbruken mot ungdom. Det vet vi ikke for traumer og psykiske skader hos politiet hører vi sjeldent eller aldri om.
Vi trenger en politikk som skjermer både politiet og menneskene de har ansvaret for mot slike situasjoner.
Det denne inhumane straffekåtheten har ført til er at svært mange ungdom mister den totale tilliten til oss (samfunnet). Det er denne dyrebare tilliten som er så utrolig viktig å gjenopprette.
Hvor ble det av at vi skal elske dem når de fortjener det minst for det er da de trenger det mest. Rusreformen vil gi den varmen folk trenger når deres egen verden fryser til is.
Det vi som foreldre frykter mer enn all verdens rusmidler til sammen, er at ungdom skal møte et samfunn som nekter å elske dem.
Det er på tide at Norge tar seg råd til å inkludere alle, gjøre det enklere for folk å be om hjelp, og etablere kunnskapen som vil hjelpe.
Silje Vanessa Samuelsen
Ellen Fredli
Atle Martinsen
Foreldre
Silje Vanessa Samuelsen Kontakt personen bak underskriftskampanjen